The power of vulnerability | Brené Brown | TED

Translator: Bente Teigen Gundersen Reviewer: TED Translators admin

Eg startar med dette:

So, I'll start with this: a couple years ago, an event planner called me

for eit par år sidan blei eg oppringt av ein arrangementplanleggar

fordi eg skulle halde eit føredrag på eit arrangement

because I was going to do a speaking event.

Og ho ringte og sa:

And she called, and she said,

"Eg strevar verkeleg med kva

"I'm really struggling with how to write about you on the little flyer."

eg skal skrive om deg på flyeren."

And I thought, "Well, what's the struggle?"

Eg tenkte: "Vel, kva er problemet?"

Og ho svarte: "Vel, eg såg føredraget ditt,

And she said, "Well, I saw you speak,

og eg skal kalle deg ein forskar, trur eg,

and I'm going to call you a researcher, I think,

but I'm afraid if I call you a researcher, no one will come,

men eg er redd at viss eg kallar deg forskar, kjem ingen til å komme.

fordi då trur dei at du er keisam og irrelevant."

because they'll think you're boring and irrelevant."

(Latter)

(Laughter)

Ok, tenkte eg.

And I was like, "Okay."

And she said, "But the thing I liked about your talk

Og ho heldt fram: "Men det eg likte med føredraget ditt

er at du er ein historiefortellar.

is you're a storyteller.

So I think what I'll do is just call you a storyteller."

Så eg trur eg rett og slett kallar deg ein historiefortellar."

And of course, the academic, insecure part of me

Og den akademiske, usikre delen av meg sa sjølvsagt

was like, "You're going to call me a what?"

"Du har tenkt å kalle meg kva?"

Og ho svarte: "Eg skal kalle deg ein historiefortellar."

And she said, "I'm going to call you a storyteller."

And I was like, "Why not 'magic pixie'?"

Og eg sa: "Kvifor kallar du meg ikkje Tingeling?"

(Laughter)

(Latter)

I was like, "Let me think about this for a second."

Og eg heldt fram: "La meg tenke på dette ein augeblink."

Eg prøvde å hente fram mot.

I tried to call deep on my courage.

And I thought, you know, I am a storyteller.

Og eg tenkte, veit du, eg er ein historieforteljar.

I'm a qualitative researcher.

Eg er ein kvalitativ forskar.

I collect stories; that's what I do.

Eg samlar på historier; det er nettopp det eg gjer.

And maybe stories are just data with a soul.

Og kanskje historier berre er data med sjel.

And maybe I'm just a storyteller.

Og kanskje er eg nettopp ein historieforteljar.

And so I said, "You know what?

Så eg sa: "Veit du kva?"

Why don't you just say I'm a researcher-storyteller."

Kvifor seier du ikkje berre at eg er ein historieforteljande forskar."

And she went, "Ha ha. There's no such thing."

Og ho sa: "ha, ha. Det finst ikkje noko slikt."

(Laughter)

(Latter)

So I'm a researcher-storyteller, and I'm going to talk to you today --

Så eg er ein historieforteljande forskar,

og idag skal eg fortelje om --

we're talking about expanding perception --

me snakkar om å utvide sanseevna --

and so I want to talk to you and tell some stories

eg vil altså snakke med dykk og fortelje nokre historier

om ein del av forskinga mi

about a piece of my research that fundamentally expanded my perception

som utvida mi eiga sanseevne på ein grunnleggande måte

and really actually changed the way that I live and love

og verkeleg endra måten eg lever på, elskar på,

and work and parent.

jobbar og er mor på.

And this is where my story starts.

Og det er her forteljinga mi startar.

When I was a young researcher, doctoral student,

Då eg var ein ung forskar, doktorgradsstudent,

my first year, I had a research professor who said to us,

hadde eg ein forskarrettleiar det første året

som fortalde oss:

"Here's the thing, if you cannot measure it, it does not exist."

"No skal de høyre:

viss du ikkje kan måle det, fins det ikkje."

Og eg trudde han berre godsnakka med meg.

And I thought he was just sweet-talking me.

Eg sa: "Verkeleg? og han svarte: "Så klart!"

I was like, "Really?" and he was like, "Absolutely."

And so you have to understand

Og no må de forstå

eg hadde ein bachelorgrad i sosialarbeid, ein mastergrad i sosialarbeid,

that I have a bachelor's and a master's in social work,

og var i gang med ph.d.-graden mi i sosialarbeid,

and I was getting my Ph.D. in social work, so my entire academic career

så heile min akademiske karriere

var omringa av menneske

was surrounded by people who kind of believed in the "life's messy, love it."

som på ein måte trudde

at "livet er eit rot, elsk det."

And I'm more of the, "life's messy, clean it up, organize it

Og min stil er heller: livet er eit rot,

rydd opp i det, organiser det,

and put it into a bento box."

og putt det oppi ein matboks.

(Laughter)

(Latter)

Så å tru at eg hadde funne vegen min,

And so to think that I had found my way, to found a career that takes me --

funne ein karriere som tar meg --

really, one of the big sayings in social work is,

ein av grunnsetningane innan sosialarbeid er faktisk

"Lean into the discomfort of the work."

at ein skal dykke ned i ubehaget i jobben.

And I'm like, knock discomfort upside the head

Mens eg er meir av typen som fjernar ubehag frå tankane

and move it over and get all A's.

går vidare og får gode karakterer.

That was my mantra.

Det var mantraet mitt.

So I was very excited about this.

Så eg var veldig opprømt over dette.

And so I thought, you know what, this is the career for me,

Og tenkte: veit du kva, dette er rett karriere for meg,

because I am interested in some messy topics.

fordi eg er interessert i kinkige tema.

But I want to be able to make them not messy.

Men eg har lyst å vere i stand til å gjere dei ikkje-kinkige.

Eg ønskjer å forstå dei.

I want to understand them.

I want to hack into these things that I know are important

Eg vil hakke laus på desse tinga

eg veit er viktige

and lay the code out for everyone to see.

og løyse koden slik at alle andre ser det.

So where I started was with connection.

Så eg starta med tilknyting.

Because, by the time you're a social worker for 10 years,

Fordi når du har vore sosionom i ti år

skjønar du

what you realize is that connection is why we're here.

at tilknyting er grunnen til at me er her.

It's what gives purpose and meaning to our lives.

Det er det som gir liva våre mål og meining.

Det er det alt handlar om.

This is what it's all about.

It doesn't matter whether you talk to people

Det betyr ikkje noko om du snakkar med menneske

som jobbar med sosial rettferd, mental helse og misbruk og forsøming,

who work in social justice, mental health and abuse and neglect,

det me veit er at tilknyting,

what we know is that connection, the ability to feel connected, is --

evna til å føle tilknyting er --

den nevrobiologiske måten me er skrudd saman på --

neurobiologically that's how we're wired --

it's why we're here.

det er grunnen til at me er her.

So I thought, you know what, I'm going to start with connection.

Så eg tenkte: veit du kva, eg startar med tilknyting.

Og du kjenner situasjonen

Well, you know that situation

where you get an evaluation from your boss,

kor du blir evaluert av sjefen din,

and she tells you 37 things that you do really awesome,

og ho fortel deg 37 ting du gjer på ein framifrå måte

and one "opportunity for growth?"

og ein ting -- ein "muligheit for vekst?"

(Laughter)

(Latter)

Og alt du klarar å tenke på er den muligheita for å vekse, ikkje sant?

And all you can think about is that opportunity for growth, right?

Well, apparently this is the way my work went as well,

Vel, tilsynelatande er det slik arbeidet mitt gjekk også,

because, when you ask people about love, they tell you about heartbreak.

fordi, når du spør menneske om kjærleik,

fortel dei deg om hjartesorg.

When you ask people about belonging,

Når du spør menneske om tilhøyrsle,

vil dei fortelje deg om sine mest ulidelege opplevingar

they'll tell you their most excruciating experiences of being excluded.

ved å bli ekskludert.

And when you ask people about connection,

Og når du spør om tilknyting,

the stories they told me were about disconnection.

fortel dei historier om fråkobling.

Veldig fort -- verkeleg berre seks veker etter at eg begynte med forskingsprosjektet --

So very quickly -- really about six weeks into this research --

støytte eg på ein namnlaus ting

I ran into this unnamed thing that absolutely unraveled connection

som forandra tilknytinga fullstendig

på ein måte eg ikkje forsto eller hadde nokon gong sett.

in a way that I didn't understand or had never seen.

Så eg trakk meg ut av forskingsprosjektet

And so I pulled back out of the research

og tenkte: eg må finne ut kva dette er.

and thought, I need to figure out what this is.

And it turned out to be shame.

Og det viste seg å vere skam.

Og skam er verkeleg enkelt å forstå

And shame is really easily understood as the fear of disconnection:

som redsle for å miste tilknytinga:

Er det noko ved meg

Is there something about me that, if other people know it or see it,

som, viss andre får vite om det eller ser det,

that I won't be worthy of connection?

gjer at eg ikkje fortener tilknyting?

Tinga eg kan fortelje deg om:

The things I can tell you about it:

det er universelt; me har det alle saman.

It's universal; we all have it.

The only people who don't experience shame

Dei einaste som aldri vil oppleve skam

er dei utan evne til menneskeleg innlevingsevne eller tilknyting

have no capacity for human empathy or connection.

Ingen vil snakke om det,

No one wants to talk about it,

and the less you talk about it, the more you have it.

og jo mindre du snakkar om det, jo meir har du det.

What underpinned this shame, this "I'm not good enough," --

Det som underbygger denne skamma,

dette "eg er ikkje god nok," --

den kjensla me alle kjenner:

which, we all know that feeling:

"I'm not blank enough. I'm not thin enough,

"Eg er ikkje glup nok. Eg er ikkje tynn nok,

rich enough, beautiful enough, smart enough, promoted enough."

rik nok, vakker nok, smart nok,

i høg nok stilling."

The thing that underpinned this was excruciating vulnerability.

Det som underbygde dette

var ei ulideleg sårbarheit,

This idea of, in order for connection to happen,

tanken på at,

for at tilknyting skal skje,

we have to allow ourselves to be seen, really seen.

må me late oss sjølv bli sett,

verkeleg sett.

Og de veit kva eg tenker om sårbarheit. Eg hatar sårbarheit.

And you know how I feel about vulnerability. I hate vulnerability.

Så eg tenkte at her er sjansen min

And so I thought, this is my chance to beat it back with my measuring stick.

til å slå tilbake med målestaven min.

I'm going in, I'm going to figure this stuff out,

eg skal, eg skal finne ut av dette,

I'm going to spend a year, I'm going to totally deconstruct shame,

eg skal bruke år på det, eg skal dekonstruere skamma fullstendig,

I'm going to understand how vulnerability works,

eg skal forstå korleis sårbarheit verkar,

og eg skal vinne over den med list.

and I'm going to outsmart it.

So I was ready, and I was really excited.

Så eg var klar, og eg var verkeleg opprømt.

Og som de veit, gjekk det ikkje så bra.

As you know, it's not going to turn out well.

(Latter)

(Laughter)

You know this.

De veit det.

So, I could tell you a lot about shame,

Så eg kan fortelje dykk ein masse om skam,

but I'd have to borrow everyone else's time.

men eg vil måtte stele av dei andre si tid.

But here's what I can tell you that it boils down to --

Men her er det eg kan fortelje dykk at det kokar ned til --

and this may be one of the most important things that I've ever learned

og det er kanskje ein av dei viktigaste tinga eg nokon gong har lært

in the decade of doing this research.

gjennom tiåret eg har forska på dette.

Det eine året

My one year turned into six years:

blei til seks år:

tusenvis av historier,

Thousands of stories, hundreds of long interviews, focus groups.

hundrevis av lange intervju, fokusgrupper.

At one point, people were sending me journal pages

På eit tidspunkt sendte folk meg dagboksider

og dei sendte meg historiene sine --

and sending me their stories --

thousands of pieces of data in six years.

tusenvis av data på seks år.

Og eg fekk på ein måte grepet om det.

And I kind of got a handle on it.

I kind of understood, this is what shame is, this is how it works.

Eg forsto på ein måte at dette er kva skam er,

dette er korleis det fungerer

Eg skreiv ei bok,

I wrote a book, I published a theory, but something was not okay --

publiserte ein teori,

men det var noko som ikkje var greitt --

and what it was is that, if I roughly took the people I interviewed

og det var at

viss eg grovt rekna tok for meg menneska eg intervjua

and divided them into people who really have a sense of worthiness --

og delte dei opp i menneske

som verkelege hadde ei kjensle av verd --

det er det dette handlar om,

that's what this comes down to, a sense of worthiness --

ei kjensle av verd --

they have a strong sense of love and belonging --

dei har ei sterk kjensle av kjærleik og tilhøyring --

and folks who struggle for it,

og folk som kjempar for det,

and folks who are always wondering if they're good enough.

og folk som alltid lurer på om dei er gode nok.

Det var berre ein variabel

There was only one variable that separated

som skilte folk med

the people who have a strong sense of love and belonging

ei sterk kjensle av kjærleik og tilhøyring

and the people who really struggle for it.

og folk som verkeleg kjempa for det.

And that was, the people who have a strong sense of love and belonging

Og det var at folk som har

ei sterk kjensle av kjærleik og tilhøyring

believe they're worthy of love and belonging.

trur at dei er verd kjærleik og tilhøyring

That's it.

Der har me det.

They believe they're worthy.

Dei trur dei er verdfulle.

And to me, the hard part of the one thing that keeps us out of connection

Og for meg, det vanskelege

av dei tinga som held oss vekke frå tilknyting

is our fear that we're not worthy of connection,

er redsla for at me ikkje er verd tilknyting,

was something that, personally and professionally,

og det var noko som eg følte, både personleg og karrieremessig,

at eg trengte å forstå betre.

I felt like I needed to understand better.

So what I did is I took all of the interviews

Så det eg gjorde

var å ta alle intervjua

where I saw worthiness, where I saw people living that way,

kor eg såg verd, kor eg såg at menneska levde slik,

and just looked at those.

og tok ein titt berre på dei.

What do these people have in common?

Kva har desse menneska til felles?

I have a slight office supply addiction, but that's another talk.

Eg er lett avhengig av kontorrekvisita,

men det er eit anna foredrag.

So I had a manila folder, and I had a Sharpie,

Så eg hadde ei arkivmappe og ein merkepenn,

and I was like, what am I going to call this research?

Og eg tenkte: kva skal eg kalle dette forskingsprosjektet?

Og dei første orda som slo meg

And the first words that came to my mind were "whole-hearted."

var heilhjarta.

These are whole-hearted people, living from this deep sense of worthiness.

Dette er heilhjarta menneske som lever ut frå denne djupe kjensla av verd.

Så eg skreiv øverst på arkivmappa

So I wrote at the top of the manila folder,

og eg begynte å kikke på opplysningane.

and I started looking at the data.

Faktum er at eg gjorde det først

In fact, I did it first in a four-day, very intensive data analysis,

gjennom ein fire dagars

svært intensiv dataanalyse

where I went back, pulled the interviews, the stories, pulled the incidents.

kor eg gjekk tilbake, såg på intervjua, historiene, hendingane.

What's the theme? What's the pattern?

Kva er temaet? Kva er mønsteret?

My husband left town with the kids

Mannen min forlet byen med borna

because I always go into this Jackson Pollock crazy thing,

fordi eg går alltid inn i denne Jackson Pollock-galskapen,

where I'm just writing and in my researcher mode.

kor eg berre skriv

og er i forskarmoduset mitt.

And so here's what I found.

Og her eg det eg fann ut.

Det dei hadde til felles

What they had in common was a sense of courage.

var ei kjensle av mot.

And I want to separate courage and bravery for you for a minute.

Og eg vil gjerne skilje mot og tapperheit for dykk eit augeblikk.

Courage, the original definition of courage,

Mot, den opprinnelege definisjonen av mot,

når det først kom inn i den engelske språket --

when it first came into the English language --

kom frå ordet på latin cor, som tyder hjarte --

it's from the Latin word "cor," meaning "heart" --

and the original definition was to tell the story of who you are

og den opprinnelege definisjonen

var å fortelje historia om kven du er med heile hjartet ditt.

with your whole heart.

Og desse folka

And so these folks had, very simply, the courage to be imperfect.

hadde, enkelt og greit, motet

til å vere ufullkomne.

They had the compassion to be kind to themselves first and then to others,

Dei hadde medkjensla

til å vere snille med seg sjølv først og så til andre,

because, as it turns out,

fordi, som det viser seg, kan me ikkje vise medkjensle for andre menneske

we can't practice compassion with other people

viss me ikkje kan behandle oss sjølv godt.

if we can't treat ourselves kindly.

And the last was they had connection, and -- this was the hard part --

Og det siste var at dei hadde tilknyting,

og -- det var den vanskelege delen --

as a result of authenticity,

som eit resultat av autentisitet,

they were willing to let go of who they thought they should be

dei var viljuge til å ikkje bry seg om kven dei trudde dei burde vere

in order to be who they were, which you have to absolutely do that

for å vere den dei var,

noko du absolutt må gjere

for connection.

for tilknyting.

The other thing that they had in common was this:

Det andre dei hadde felles

var dette:

They fully embraced vulnerability.

Dei omfamna sårbarheit fullstendig.

They believed that what made them vulnerable made them beautiful.

Dei trudde

at det som gjorde dei sårbare

gjorde dei vakre.

Dei snakka ikkje om sårbarheit

They didn't talk about vulnerability being comfortable,

med behag,

nor did they really talk about it being excruciating --

og dei snakka heller ikkje om det med smerte --

as I had heard it earlier in the shame interviewing.

som eg hadde høyrt tidlegare i samband med skamintervjua.

Snakka dei berre om det som noko naudsynt.

They just talked about it being necessary.

They talked about the willingness to say, "I love you" first ...

Dei snakka om viljen

til å sei: "Eg elskar deg" først.

viljen

the willingness to do something where there are no guarantees ...

til å gjere noko

der det ikkje er nokon garantiar,

the willingness to breathe through waiting for the doctor to call

viljen

til å puste sjølv om dei venta på ein telefon frå legen

after your mammogram.

etter mammografien.

They're willing to invest in a relationship

Dei var viljuge til å investere i eit forhald

that may or may not work out.

som kunne eller ikkje bli vellukka.

They thought this was fundamental.

Dei meinte at dette var grunnleggjande.

I personally thought it was betrayal.

Personleg tenkte eg det var eit svik.

I could not believe I had pledged allegiance to research, where our job --

Eg kunne ikkje tru eg hadde forplikta meg til lojalitet

til forskinga, der jobben vår --

you know, the definition of research is to control and predict,

du veit, sjølve definisjonen på forsking

er å kontrollere og forutsei, å studere fenomen,

to study phenomena for the explicit reason to control and predict.

av den uttrykkelege grunnen

å kontrollere og forutsei.

And now my mission to control and predict

Og no har oppdraget mitt om

å kontrollere og forutsei

had turned up the answer that the way to live is with vulnerability

fått svaret at måten å leve på er gjennom sårbarheit,

og å slutte å kontrollere og forutsei.

and to stop controlling and predicting.

This led to a little breakdown --

Dette førte til ein lite samanbrudd --

(Laughter)

(Latter)

-- which actually looked more like this.

-- som egentlig såg meir sånn ut.

(Laughter)

(Latter)

And it did.

Og det gjorde det.

I call it a breakdown; my therapist calls it a spiritual awakening.

I kallar det et samanbrot; terapeuten min kallar det åndeleg oppvaking.

(Laughter)

A spiritual awakening sounds better than breakdown,

Åndeleg oppvaking lyder betre enn eit samanbrot,

men eg kan forsikre dykk om at det var eit samanbrot.

but I assure you, it was a breakdown.

Og eg måtte legge vekk dataene og finne meg ein terapeut.

And I had to put my data away and go find a therapist.

La meg fortelje deg ein ting: du veit kven du er

Let me tell you something: you know who you are

når du ringer venene dine og seier. "Eg trur eg må snakke med nokon.

when you call your friends and say, "I think I need to see somebody.

Har du nokon du kan tilrå?"

Do you have any recommendations?"

Because about five of my friends were like,

Fordi rundt fem av venene min sa,

"Wooo, I wouldn't want to be your therapist."

"Oj. Eg ville ikkje vore terapeuten din."

(Laughter)

(Latter)

I was like, "What does that mean?"

Og eg spurte, "Kva tyder det?"

And they're like, "I'm just saying, you know.

Og dei svarer berre: "Eg berre nemner det, veit du.

Don't bring your measuring stick."

Ikkje ta med deg målestaven din."

(Laughter)

Og eg: "Okei."

I was like, "Okay."

So I found a therapist.

Så eg fann ei terapeut.

My first meeting with her, Diana --

På det første møtet mitt med henne, Diana --

tok eg med meg lista mi

I brought in my list of the way the whole-hearted live, and I sat down.

over måten dei heilhjarta lever på og sette meg ned.

And she said, "How are you?"

Og ho sa, "Korleis er det med deg?"

And I said, "I'm great. I'm okay."

Og eg sa, "Eg har det topp. Eg er heilt okay."

She said, "What's going on?"

Ho sa, "Kva er det som skjer?"

And this is a therapist who sees therapists,

Og dette er ein terapeut som hjelper terapeutar.

because we have to go to those, because their B.S. meters are good.

fordi me må gå til slike,

fordi dei er gode på å avdekke tullprat.

(Laughter)

(Latter)

And so I said, "Here's the thing, I'm struggling."

Så eg sa,

"Det som egentlig skjer er at eg strevar."

And she said, "What's the struggle?"

Og ho sa, "Kva er det du strevar med?"

Og eg sa, "Vel, eg har problem med sårbarheit.

And I said, "Well, I have a vulnerability issue.

And I know that vulnerability is the core of shame and fear

Og eg veit at sårbarheit er kjernen

til skam og frykt

og kampen vår for å vere verdfulle,

and our struggle for worthiness,

but it appears that it's also the birthplace of joy, of creativity,

men det viser seg òg at det er fødestaden

til glede, til kreativitet,

of belonging, of love.

til tilhøyring, til kjærleik.

And I think I have a problem, and I need some help."

Og eg trur eg har eit problem,

og eg treng litt hjelp."

Og eg sa, "Men vilkåret er:

And I said, "But here's the thing: no family stuff, no childhood shit."

ikkje noko familiegreier.

ikkje noko barndomsskit."

(Laughter)

(Latter)

"I just need some strategies."

"Eg treng berre nokre strategiar."

(Laughter)

(Latter)

(Applause)

(Applaus)

Takk.

Thank you.

So she goes like this.

Og ho held fram,

(Laughter)

(Latter)

And then I said, "It's bad, right?"

Og så sa eg, "Det er gale, er det ikkje?"

And she said, "It's neither good nor bad."

Og ho sa, "Det er verken godt eller gale."

(Laughter)

(Latter)

"It just is what it is."

"Det er berre det det er."

And I said, "Oh my God, this is going to suck."

Og eg sa, "Herregud, dette kjem til å suge."

(Laughter)

(Latter)

And it did, and it didn't.

Og det gjorde det, og det gjorde det ikkje.

And it took about a year.

Og det tok omlag eit år.

And you know how there are people

Og du veit korleis desse folka er,

that, when they realize that vulnerability and tenderness are important,

når dei innser at sårbarheit og ømheit er viktig,

så gir dei seg over og går rett inn i det.

that they surrender and walk into it.

A: det er ikkje meg,

A: that's not me,

og B: Eg er ikkje ein gong saman med slike menneske.

and B: I don't even hang out with people like that.

(Laughter)

(Latter)

For me, it was a yearlong street fight.

For meg var det eit års gatekamp.

It was a slugfest.

Det var ein boksekamp.

Vulnerability pushed, I pushed back.

Sårbarheita pressa seg på, og eg pressa tilbake.

I lost the fight,

Eg tapte kampen,

but probably won my life back.

men vann truleg livet mitt tilbake.

And so then I went back into the research

Og så gjekk eg tilbake til forskinga mi

and spent the next couple of years

og brukte dei neste par åra

really trying to understand what they, the whole-hearted,

på å verkeleg prøve å forstå dei heilhjarta,

what choices they were making, and what we are doing with vulnerability.

kva val dei tok,

og kva dei gjorde

med sårbarheita.

Why do we struggle with it so much?

Kvifor kjempar me så mykje mot den?

Am I alone in struggling with vulnerability?

Er eg åleine som kjempar mot sårbarheita?

No.

No.

So this is what I learned.

Og det var det eg lærte.

We numb vulnerability --

Me gjer sårbarheita nummen --

when we're waiting for the call.

når me ventar på ein telefon.

It was funny, I sent something out on Twitter and on Facebook

Det var morosamt, eg posta noko på Twitter og Facebook

som seier, "Korleis vil du definere sårbarheit?

that says, "How would you define vulnerability?

Kva gjer at du føler sårbarheit?"

What makes you feel vulnerable?"

Og på ein og ein halv time, hadde eg 150 svar.

And within an hour and a half, I had 150 responses.

Because I wanted to know what's out there.

Fordi eg ville vite

kva som var der ute.

Å måtte spørre mannen min etter hjelp

Having to ask my husband for help because I'm sick, and we're newly married;

fordi eg er sjuk, og me er nygifte;

å ta initiativ til sex med mannen min;

initiating sex with my husband;

initiating sex with my wife;

å ta initiativ til sex med kona mi.

å bli avvist; å be nokon ut;

being turned down; asking someone out;

å vente på at legen skal ringe tilbake;

waiting for the doctor to call back;

å få sparken; å sparke folk --

getting laid off; laying off people.

This is the world we live in.

dette er verda vi lever i.

We live in a vulnerable world.

Me lever i ei sårbar verd.

And one of the ways we deal with it is we numb vulnerability.

Og ein måte å takle det på

er å bedøve sårbarheita.

And I think there's evidence --

Og eg trur det er bevismateriale --

and it's not the only reason this evidence exists,

og det er ikkje den einaste grunnen til at dette beviset fins,

but I think it's a huge cause --

men eg trur det er ein stor årsak --

We are the most in-debt ...

me er den vaksne generasjonen med mest gjeld,

mest overvektige,

obese ...

addicted and medicated adult cohort in U.S. history.

avhengige og medisinerte

i USA si historie.

The problem is -- and I learned this from the research --

Dette problemet er -- og dette lærte eg frå forskinga --

that you cannot selectively numb emotion.

at du kan ikkje bedøve kjenslene på selektivt vis.

You can't say, here's the bad stuff.

Du kna ikkje sei, her er dei dårlege greiene.

Here's vulnerability, here's grief, here's shame,

Her er sårbarheite, her er sorg, her er skam,

here's fear, here's disappointment.

her er frykt, her er nederlag.

I don't want to feel these.

Eg vil ikkje føle på noko av dette.

I'm going to have a couple of beers and a banana nut muffin.

Eg tar meg eit par øl og ein banan- og nøttemuffins.

(Laughter)

(Latter)

Eg vil ikkje føle på desse.

I don't want to feel these.

And I know that's knowing laughter.

Og eg veit det er gjenkjennande latter.

I hack into your lives for a living.

Eg lever av å hacke meg inn i liva dykkar.

God.

Gud.

(Laughter)

(Latter)

You can't numb those hard feelings

Du kan ikkje bedøve dei vonde kjenslene

without numbing the other affects, our emotions.

utan å bedøve og påvirke andre emosjonar.

Du kan ikkje bedøve noko selektivt.

You cannot selectively numb.

So when we numb those,

Så når me bedøver dei kjenslene,

we numb joy,

bedøver me gleda.

me bedøver takksemda,

we numb gratitude,

we numb happiness.

me bedøver lukka,

Og så føler me oss elendige,

And then, we are miserable,

og me ser etter mål og meining.

and we are looking for purpose and meaning,

og då føler me oss sårbare,

and then we feel vulnerable,

so then we have a couple of beers and a banana nut muffin.

så tar me eit par øl og ein banan- og nøttemuffins.

And it becomes this dangerous cycle.

Og det blir ein dårleg runddans.

One of the things that I think we need to think about

Ein av dei tinga eg trur me bør tenke på

is why and how we numb.

er kvifor og korleis me bedøver.

And it doesn't just have to be addiction.

Og det treng ikkje berre handle om å vere avhengig.

Det andre me kan gjere

The other thing we do is we make everything that's uncertain certain.

er å gjere alt som er usikkert, sikkert.

Religion has gone from a belief in faith and mystery to certainty.

Religion har gått frå ei tru på tru og mystikk

til visse.

"I'm right, you're wrong. Shut up."

Eg har rett, du tek feil. Hald kjeft.

Det er alt.

That's it.

Berre sikker.

Just certain.

Jo reddare vi er, jo meir sårbare er vi,

The more afraid we are, the more vulnerable we are,

jo reddare er vi.

the more afraid we are.

Slik ser politikken ut i dag.

This is what politics looks like today.

Det fins ingen diskurs lenger.

There's no discourse anymore.

There's no conversation.

Det fins ikkje nokon samtale.

There's just blame.

Det fins berre skuld.

You know how blame is described in the research?

Veit de korleis skuld blir skildra i forsking?

A way to discharge pain and discomfort.

Det er ein måte å fjerne smerte og ubehag på.

Vi strebar mot det perfekte.

We perfect.

If there's anyone who wants their life to look like this, it would be me,

Viss det er nokon som vil at livet deira skal sjå slik ut, er det eg,

men det funkar ikkje.

but it doesn't work.

Because what we do is we take fat from our butts and put it in our cheeks.

Fordi det me gjer er å fjerne feitt frå baken vår

og putte det inn i kinna.

(Laughter)

(Latter)

Which just, I hope in 100 years, people will look back and go, "Wow."

Eg håpar at om 100 år

vil folk sjå tilbake og seie, "Wow."

(Laughter)

(Latter)

And we perfect, most dangerously, our children.

Og det farligste vi kan gjere er å perfeksjonere

borna våre.

Let me tell you what we think about children.

La me fortelje dykk kva me tenker om borna våre.

They're hardwired for struggle when they get here.

Dei er skrudd saman for kamp når dei kjem hit.

And when you hold those perfect little babies in your hand,

Og når du held dei perfekte små babyane i armane dine,

our job is not to say, "Look at her, she's perfect.

er ikkje jobben vår å seie. "Sjå på ho, ho er perfekt.

Jobben mi er berre å halde henne perfekt --

My job is just to keep her perfect --

vere sikker på at ho kjem med på tennislaget før ho går i femte og går på Yale i sjuande klasse."

make sure she makes the tennis team by fifth grade and Yale by seventh."

Det er ikkje jobben vår.

That's not our job.

Our job is to look and say,

Jobben vår er å sjå og seie,

"You know what? You're imperfect, and you're wired for struggle,

"Veit du kva? Du er ikkje perfekt, og du er skrudd saman for å kjempe,

but you are worthy of love and belonging."

men du er verd kjærleik og tilhøyring."

Det er jobben vår.

That's our job.

Vis meg ein generasjon av barn som veks opp slik,

Show me a generation of kids raised like that,

og problema me ser i dag vil ta slutt.

and we'll end the problems, I think, that we see today.

We pretend that what we do doesn't have an effect on people.

Vi latar som om det me gjer

ikkje påvirkar folk.

We do that in our personal lives.

Vi gjer det i våre private liv.

We do that corporate --

Me gjer det i yrkeslivet --

whether it's a bailout, an oil spill ...

om det handlar om økonomisk hjelp, ein oljelekkasje

tilbaketrekking --

a recall.

We pretend like what we're doing

vi latar som om det me gjer

doesn't have a huge impact on other people.

ikkje har ein enorm innverknad på andre menneske.

I would say to companies, this is not our first rodeo, people.

Til bedrifter ville eg sagt: vi er ikkje naive, folkens.

We just need you to be authentic and real and say ...

Vi har behov for at de er ekte og verkelege

og seier, "Me beklagar.

"We're sorry. We'll fix it."

Me skal fikse det."

But there's another way, and I'll leave you with this.

Men det er òg ein annan vei, og eg vil avslutte med det.

Her er det eg har funne ut:

This is what I have found:

To let ourselves be seen, deeply seen, vulnerably seen ...

la dei sjå oss,

på ein djup måte,

med all sårbarheita vår;

to love with our whole hearts, even though there's no guarantee --

la oss elske med heile hjartene våre

sjølv om me ikkje har nokon garanti --

og det er verkeleg vanskelge,

and that's really hard,

and I can tell you as a parent, that's excruciatingly difficult --

og eg kan fortelje deg som mor at det er ulideleg vanskeleg --

å praktisere takksemd og glede

to practice gratitude and joy in those moments of terror,

i stunder av frykt,

when we're wondering, "Can I love you this much?

når me lurer, "Kan eg elske deg så mykje?

Kan eg tru på dette så lidenskapeleg?

Can I believe in this this passionately?

Kan eg vere så voldsom i samband med dette?"

Can I be this fierce about this?"

just to be able to stop and, instead of catastrophizing what might happen,

berre å vere i stand til å stoppe og, i staden for å tenke at alt endar med katastrofe,

seie, "Eg er berre så takksam,

to say, "I'm just so grateful,

because to feel this vulnerable means I'm alive."

fordi å kjenne meg så sårbar tyder at eg lever."

And the last, which I think is probably the most important,

Og til slutt, noko eg trur kanskje er det viktigaste,

er å tru at vi er nok.

is to believe that we're enough.

Because when we work from a place, I believe, that says, "I'm enough" ...

Fordi me jobbar frå ein plass,

trur eg, som seier, "Eg er nok,"

then we stop screaming and start listening,

så sluttar me å skrike og byrjar å lytte,

we're kinder and gentler to the people around us,

me er vennlegare og mildare til menneska rundt oss,

og me er vennlegare og mildare til oss sjølve.

and we're kinder and gentler to ourselves.

Det er alt eg har. Takk.

That's all I have. Thank you.

(Applause)

(Applaus)