Your elusive creative genius | Elizabeth Gilbert

Translator: Kjetil Birkeland Moe Reviewer: Thomas Bedin

Jeg er en forfatter.

Å skrive bøker er jobben min, men det er også mer enn det, selvfølgelig.

Det er også mitt livs store kjærlighet og fascinasjon.

I am a writer.

Og jeg regner ikke med at det noen gang vil endre seg.

Writing books is my profession but it's more than that, of course.

Men, når det er sagt, noe litt snodig har nylig skjedd

It is also my great lifelong love and fascination.

i livet mitt og karrieren min,

And I don't expect that that's ever going to change.

som har fått meg til å revurdere hele mitt forhold til dette arbeidet.

But, that said, something kind of peculiar has happened recently

Og det rare er at jeg nylig skrev en bok,

in my life and in my career,

which has caused me to have to recalibrate my whole relationship with this work.

skildringen “Spis, elsk, lev”

som helt ulikt noen av mine forrige bøker,

And the peculiar thing is that I recently wrote this book,

vandret ut i verden og ble en stor,

this memoir called "Eat, Pray, Love"

internasjonal bestselger-greie.

which, decidedly unlike any of my previous books,

Og resultatet av dette er at hvor enn jeg nå går, så blir jeg

went out in the world for some reason, and became this big,

behandlet som om jeg er dømt til å mislykkes.

mega-sensation, international bestseller thing.

Altså -- at jeg er virkelig ille ute!

The result of which is that everywhere I go now,

De kommer bort til meg, veldig bekymret, og sier gjerne

“Er du ikke redd for at du aldri vil klare å toppe den?

people treat me like I'm doomed.

Seriously -- doomed, doomed!

Er du ikke redd for at du kommer til å fortsette å skrive hele livet

Like, they come up to me now, all worried, and they say,

og at du aldri igjen vil lage en bok

"Aren't you afraid you're never going to be able to top that?

som noen i verden bryr seg om

i det hele tatt?

Aren't you afraid you're going to keep writing for your whole life

Jo, det er veldig betryggende kan dere skjønne.

and you're never again going to create a book

Men det kunne vært verre, hadde det ikke vært for at jeg

that anybody in the world cares about at all,

husket tilbake for 20 år siden, da jeg var i tenårene

ever again?"

So that's reassuring, you know.

og først begynte å fortelle folk at jeg ville bli en forfatter,

But it would be worse, except for that I happen to remember

og ble møtt med denne samme fryktbaserte reaksjonen.

that over 20 years ago, when I was a teenager,

Folk sa, “Er du ikke redd for at du aldri kommer til å bli vellykket?

when I first started telling people that I wanted to be a writer,

Tror du ikke ydmykelsen fra motgangen vil ta knekken på deg?

I was met with this same sort of fear-based reaction.

Er du ikke redd for at du kan arbeide hele livet med dette håndverket

And people would say, "Aren't you afraid you're never going to have any success?

uten å gå noe igjen for det, og at du

Aren't you afraid the humiliation of rejection will kill you?

vil ende dine dager på knuste drømmers søppelfylling

Aren't you afraid that you're going to work your whole life at this craft

med munnen din fylt med nederlagets bitre aske?

(Latter)

and nothing's ever going to come of it

Ja, i den stilen der.

Svaret – det korte svaret på alle disse spørsmålene er, “Ja”.

and you're going to die on a scrap heap of broken dreams

with your mouth filled with bitter ash of failure?"

(Laughter)

Ja, jeg er redd for alle de tingene.

Like that, you know.

Det har jeg alltid vært.

The answer -- the short answer to all those questions is, "Yes."

Og jeg er redd for mange andre ting i tillegg

som folk neppe klarer å gjette,

som tang og tare, og andre skremmende ting.

Yes, I'm afraid of all those things.

And I always have been.

Men når det kommer til skriving,

And I'm afraid of many, many more things besides

that people can't even guess at,

så er det jeg har tenkt litt på i det siste, og grublet på,

like seaweed and other things that are scary.

er hvorfor?

Altså, er det rasjonelt?

But, when it comes to writing,

Er det logisk at man skal forvente

the thing that I've been sort of thinking about lately, and wondering about lately,

å føle seg redd for å utføre det arbeidet man mener man er skapt til å gjøre.

is why?

You know, is it rational?

Og hva er det nettopp med slike kreative eskapader

Is it logical that anybody should be expected

to be afraid of the work that they feel they were put on this Earth to do.

som får oss til å bli virkelig engstelig for andres mentale helse

på en måte som ingen andre yrker opplever?

And what is it specifically about creative ventures

Ta min far for eksempel, som var en kjemiingeniør,

that seems to make us really nervous about each other's mental health

og jeg kan ikke minnes ett tilfelle i løpet av hans 40 arbeidsår

in a way that other careers kind of don't do, you know?

at noen spurte om han var redd for å bli kjemiingeniør?

Like my dad, for example, was a chemical engineer

“Den kjemiingeniørblokken, John, hvordan går den egentlig?”

and I don't recall once in his 40 years of chemical engineering

anybody asking him if he was afraid to be a chemical engineer, you know?

Sånt skjedde liksom ikke?

Men spøk til side, kjemiingeniører som gruppe

"That chemical-engineering block, John, how's it going?"

har vel heller ikke de siste hundreårene gjort seg

It just didn't come up like that, you know?

for å være ustabile og henfallende til drikk.

But to be fair, chemical engineers as a group

(Latter)

Vi skribenter derimot har på en måte dèt ryktet,

haven't really earned a reputation over the centuries

og ikke bare skribenter, men kreative mennesker i alle sjangre

for being alcoholic manic-depressives.

virker det som, har et rykte på seg for å være mentalt ustabile.

(Laughter)

We writers, we kind of do have that reputation,

and not just writers, but creative people across all genres,

Og man trenger kun å se på den triste listen over dødsfall

it seems, have this reputation for being enormously mentally unstable.

på 1900-tallet alene, av virkelig enestående kreative sjeler

som døde i ung alder, og ofte av egen vilje.

And all you have to do is look at the very grim death count

Og selv de som faktisk ikke begikk selvmord,

in the 20th century alone, of really magnificent creative minds

syntes å få skader fra sine egne talenter.

who died young and often at their own hands, you know?

Norman Mailer sa i et intervju rett før han døde at,

And even the ones who didn't literally commit suicide

“Alle mine bøker at tatt livet av meg, litt etter litt.”

seem to be really undone by their gifts, you know.

Litt av en oppsummering av ditt livsarbeid.

Norman Mailer, just before he died, last interview, he said,

Men vi reagerer ikke når vi hører noen si dette,

"Every one of my books has killed me a little more."

for vi har hørt dette bli sagt så lenge

An extraordinary statement to make about your life's work.

og blitt vant med det, og i fellesskap akseptert denne sammenhengen

But we don't even blink when we hear somebody say this,

at kreativitet og lidelse på et vis henger sammen,

because we've heard that kind of stuff for so long

and somehow we've completely internalized and accepted collectively

og at slik utfoldelse til slutt vil føre til smerte.

this notion that creativity and suffering are somehow inherently linked

Og spørsmålet jeg ønsker å stille til alle her i dag er,

synes dere at dette er greit?

and that artistry, in the end, will always ultimately lead to anguish.

Er dere fornøyd med dette?

For når jeg ser på det kun på en tommes avstand, og tenker --

And the question that I want to ask everybody here today

dette er faktisk ikke greit i det hele tatt.

is are you guys all cool with that idea?

Are you comfortable with that?

Jeg synes det er ekkelt.

Og at det er farlig,

Because you look at it even from an inch away and, you know --

og jeg vil ikke dette skal fortsette inn i neste århundre.

I'm not at all comfortable with that assumption.

Jeg synes det er bedre om vi oppfordrer våre kreative sjeler til å leve videre.

I think it's odious.

And I also think it's dangerous,

Og jeg vet i alle fall at i mitt tilfelle -- i min situasjon --

and I don't want to see it perpetuated into the next century.

I think it's better if we encourage our great creative minds to live.

vil det være veldig farlig for meg å begynne å leke med den mørke tanken

And I definitely know that, in my case -- in my situation --

av antagelser,

og spesielt gitt de omstendighetene jeg nå er i i min karriere.

it would be very dangerous for me to start sort of leaking down that dark path

Som er -- altså,

of assumption,

jeg er enda ung, omtrent 40 år.

particularly given the circumstance that I'm in right now in my career.

Jeg kan enda utrette arbeid i kanskje ytterligere fire tiår.

Og det er meget sannsynlig at alt jeg skriver fra nå av

Which is -- you know, like check it out,

I'm pretty young, I'm only about 40 years old.

vil bli vurdert av verden som arbeidet som kom etter

I still have maybe another four decades of work left in me.

den forrige store boksuksessen, ikke sant?

And it's exceedingly likely that anything I write from this point forward

Jeg kan være helt ærlig med dere, fordi vi er alle venner her nå --

is going to be judged by the world as the work that came after

det er meget sannsynlig at min største suksess allerede er skjedd.

the freakish success of my last book, right?

Herregud, for en tanke!

I should just put it bluntly, because we're all sort of friends here now --

Sånne tanker kan få deg til å drikke gin

it's exceedingly likely that my greatest success is behind me.

klokken ni om morgenen,

og der vil jeg ikke havne.

So Jesus, what a thought!

(Latter)

That's the kind of thought that could lead a person

Jeg vil fortsette å gjøre dette som jeg elsker.

to start drinking gin at nine o'clock in the morning,

Og så kommer spørsmålet, hvordan?

and I don't want to go there.

Og det virker på meg, etter en del ettertanke,

(Laughter)

I would prefer to keep doing this work that I love.

at måten jeg må jobbe på nå for å fortsette med skriving,

And so, the question becomes, how?

er at jeg må lage meg en slags beskyttende psykologisk sfære, ikke sant?

And so, it seems to me, upon a lot of reflection,

Jeg må fra nå av finne en måte å ha en trygg avstand

that the way that I have to work now, in order to continue writing,

mellom meg – mens jeg skriver – og min helt naturlige engstelse

is that I have to create some sort of protective psychological construct, right?

I have to sort of find some way to have a safe distance

for hva som kan være reaksjonen på det jeg skriver vil bli.

between me, as I am writing, and my very natural anxiety

Og, jeg har vært på leit det siste året,

etter modeller som håndterer dette,

about what the reaction to that writing is going to be, from now on.

og jeg har sett på tvers av epoker,

og prøvd å finne andre samfunn

And, as I've been looking, over the last year,

for å se om de hadde bedre og sunnere ideer enn oss

for models for how to do that,

til hvordan man kan hjelpe kreative folk

I've been sort of looking across time,

håndtere den medfølgende emosjonelle risikoen ved kreativitet.

and I've been trying to find other societies

to see if they might have had better and saner ideas than we have

Og denne letingen har ført meg til de gamle grekerne og Roma.

about how to help creative people

sort of manage the inherent emotional risks of creativity.

Så hold fast, for dette går litt over stokk og stein.

Men altså, i oldtiden

And that search has led me to ancient Greece and ancient Rome.

så trodde ikke folk at kreativiteten

kom fra mennesker!

So stay with me, because it does circle around and back.

Folk trodde at kreativitet var en hellig nærværende ånd

But, ancient Greece and ancient Rome --

people did not happen to believe that creativity

som kom til mennesker fra en fjern og ukjent kilde,

came from human beings back then, OK?

People believed that creativity was this divine attendant spirit

av fjerne og ukjente grunner.

Grekerne kalte disse hellige kreative assistentene for “demoner”.

that came to human beings from some distant and unknowable source,

Sokrates var kjent for å tro at han hadde en demon

for distant and unknowable reasons.

The Greeks famously called these divine attendant spirits of creativity "daemons."

som snakket til ham fra det fjerne.

I romertiden hadde de samme idéen,

men de kalte denne utenforstående kreative ånden for geni.

Socrates, famously, believed that he had a daemon

who spoke wisdom to him from afar.

Som er flott, for de trodde heller ikke at

The Romans had the same idea,

dette geniet nødvendigvis var et utelukkende smart vesen.

but they called that sort of disembodied creative spirit a genius.

De mente at et geni var et slags magisk hellig enhet,

Which is great, because the Romans did not actually think

som man mente befant seg i rommet i en kunstners hjem,

that a genius was a particularly clever individual.

They believed that a genius was this, sort of magical divine entity,

slik som Dobby i Harry Potter,

og som kom frem

who was believed to literally live in the walls of an artist's studio,

og i det skjulte hjalp til

og formet resultatet av arbeidet.

kind of like Dobby the house elf,

Nydelig -- der har vi det, avstanden jeg snakket om --

and who would come out

and sort of invisibly assist the artist with their work

et psykologisk hinder som beskytter deg fra resultatet av arbeidene dine.

and would shape the outcome of that work.

Og alle var innforstått med denne ordningen, ikke sant?

So brilliant -- there it is, right there, that distance that I'm talking about --

Så oldtidens kunstnere var beskyttet fra enkelte ting,

that psychological construct to protect you from the results of your work.

som for eksempel for mye narsissisme, ikke sant?

And everyone knew that this is how it functioned, right?

Hvis arbeidet ditt var enestående, så kunne du ikke ta all æren,

alle visste at dette geniet hadde hjulpet til underveis.

So the ancient artist was protected from certain things,

like, for example, too much narcissism, right?

Hvis arbeidet ble dårlig, så var det heller ikke bare din feil.

If your work was brilliant, you couldn't take all the credit for it,

Alle visste at geniet ikke var ved sine fulle fem.

everybody knew that you had this disembodied genius who had helped you.

(Latter)

Og slik var synet på kreativitet i vesten

If your work bombed, not entirely your fault, you know?

ganske så lenge.

Everyone knew your genius was kind of lame.

Og så kom renessansen og alt endret seg,

(Laughter)

og vi fikk den store idéen, som var

And this is how people thought about creativity in the West

at vi satt mennesket i midten av universet,

for a really long time.

over alle guder og mysterier,

And then the Renaissance came and everything changed,

og da er det ikke lenger rom for mystiske vesener

and we had this big idea, and the big idea was,

på oppdrag fra det guddommelige.

let's put the individual human being at the center of the universe

Som er begynnelsen på rasjonell humanisme,

og folk begynte å tro at kreativitet

above all gods and mysteries,

and there's no more room for mystical creatures

kom utelukkende fra selve individet.

Og for første gang i historien

who take dictation from the divine.

And it's the beginning of rational humanism,

begynner man å høre om at folk er et geni,

and people started to believe that creativity

came completely from the self of the individual.

fremfor at man har et geni.

And for the first time in history,

Og det må jeg bare si dere, dette mener jeg var et stort feiltrinn.

you start to hear people referring to this or that artist as being a genius,

Det å tillate noen, at én stakkars person

rather than having a genius.

skal tro at han eller henne er legemliggjøringen

And I got to tell you, I think that was a huge error.

og kilden til det guddommelige,

You know, I think that allowing somebody, one mere person

kreative, for alltid ukjente, evige mysteriet,

to believe that he or she is like, the vessel,

er rett og slett for mye ansvar å legge på et skjørt menneskesinn.

you know, like the font and the essence and the source

of all divine, creative, unknowable, eternal mystery

Det er som om å be noen svelge selve solen.

is just a smidge too much responsibility to put on one fragile, human psyche.

Det ødelegger egoer,

og skaper uhåndterlige forventninger til hva man skal utrette.

It's like asking somebody to swallow the sun.

Og jeg tror dette presset

har ødelagt våre kunstnere de siste 500 årene.

It just completely warps and distorts egos,

and it creates all these unmanageable expectations about performance.

Og hvis dette er sant,

og jeg tror det er sant,

And I think the pressure of that

så blir spørsmålet - hva nå?

has been killing off our artists for the last 500 years.

Kan vi endre noe?

And, if this is true,

Kanskje gå tilbake til en eldre forståelse

and I think it is true,

the question becomes, what now?

av forholdet mellom menneskesinnet og kreative mysterier.

Can we do this differently?

Kanskje ikke.

Maybe go back to some more ancient understanding

Kanskje vi ikke bare kan fjerne 500 år med rasjonell humanistisk tankegang

about the relationship between humans and the creative mystery.

i et 18 minutters foredrag.

Og det er kanskje til og med folk i salen her

Maybe not.

Maybe we can't just erase 500 years of rational humanistic thought

som vil så berettiget vitenskapelig tvil

in one 18 minute speech.

om dette med vesener

And there's probably people in this audience

som følger etter folk og strør tryllepulver på prosjektene deres.

who would raise really legitimate scientific suspicions

Jeg får nok, sannsynligvis, ikke alle med meg på dette.

about the notion of, basically, fairies

who follow people around rubbing fairy juice on their projects and stuff.

Men spørsmålet som jeg likevel vil stille er --

hvorfor ikke?

I'm not, probably, going to bring you all along with me on this.

Hvorfor ikke tenke på denne måten?

Fordi det gir like mye mening som hvilket som helst annet jeg har hørt

But the question that I kind of want to pose is --

som skal forklare den syke lunefullheten

you know, why not?

Why not think about it this way?

i den kreative prosessen.

Because it makes as much sense as anything else I have ever heard

En prosess som, enhver med erfaring fra det å lage noe --

in terms of explaining the utter maddening capriciousness

som burde bety omtrent alle her --

vet ikke oppfører seg rasjonelt.

of the creative process.

A process which, as anybody who has ever tried to make something --

Og, faktisk, kan føles overnaturlig.

which is to say basically everyone here ---

Jeg hadde denne opplevelsen nylig

knows does not always behave rationally.

hvor jeg møtte den enestående amerikanske poeten Ruth Stone

And, in fact, can sometimes feel downright paranormal.

som er over 90 år, men har vært dikter hele sitt liv,

I had this encounter recently

fortalte meg at da hun vokste opp på landsbygden i Virginia,

where I met the extraordinary American poet Ruth Stone,

så jobbet hun ute på markene,

og sier at hun kunne føle og høre når et dikt

who's now in her 90s, but she's been a poet her entire life

kom til henne gjennom landskapet.

and she told me that when she was growing up in rural Virginia,

Og hun sier det var som et dundrende tog gjennom luften.

she would be out working in the fields,

Og ville komme buldrende mot henne gjennom landskapet.

and she said she would feel and hear a poem

Og hun kjente det kom, for det ristet i bakken.

coming at her from over the landscape.

And she said it was like a thunderous train of air.

Da visste hun at hun hadde kun én ting å gjøre,

And it would come barreling down at her over the landscape.

og det var, “legge på sprang.”

And she felt it coming, because it would shake the earth under her feet.

Og hun løp til huset

hvor hun ble jaget av diktet,

She knew that she had only one thing to do at that point,

og hun var nødt å finne penn og papir raskt nok,

and that was to, in her words, "run like hell."

slik at når det dundret gjennom henne, så kunne hun fange det, og

And she would run like hell to the house

and she would be getting chased by this poem,

få det ned på papiret.

and the whole deal was that she had to get to a piece of paper and a pencil

Noen ganger var hun ikke rask nok

og hun løp og løp, men uten å komme raskt nok til huset

fast enough so that when it thundered through her, she could collect it

og diktet ville dundre gjennom henne, men glippe det,

and grab it on the page.

og hun sa det ville fortsette videre gjennom landskapet,

And other times she wouldn't be fast enough,

so she'd be running and running, and she wouldn't get to the house

på søken, “etter en annen dikter.”

Og så var det disse gangene --

and the poem would barrel through her and she would miss it

og dette glemmer jeg aldri --

and she said it would continue on across the landscape,

hvor hun bare nesten gikk glipp av diktet.

looking, as she put it "for another poet."

Hun løper til huset og ser etter papir å skrive på

And then there were these times --

this is the piece I never forgot --

og diktet går gjennom henne,

she said that there were moments where she would almost miss it, right?

og hun får tak i en penn akkurat når det skjer,

og så sier hun, var det som om hun rakk ut den andre hånden

So, she's running to the house and she's looking for the paper

og fanget det.

and the poem passes through her,

Hun tok tak i halen til diktet,

and she grabs a pencil just as it's going through her,

og dro det baklengs inn i kroppen sin

and then she said, it was like she would reach out with her other hand

mens hun skrev det ned.

Og i disse tilfellene ville diktet ende opp på papiret i god form, like helt,

and she would catch it.

She would catch the poem by its tail,

and she would pull it backwards into her body

men baklengs, fra første til siste ord.

as she was transcribing on the page.

And in these instances, the poem would come up on the page perfect and intact

(Latter)

Når jeg hørte dette tenkte jeg -- dette var snodig,

but backwards, from the last word to the first.

akkurat sånn er min kreative prosess også.

(Laughter)

(Latter)

So when I heard that I was like -- that's uncanny,

Det er faktisk ikke slik min kreative prosess er i det hele tatt!

that's exactly what my creative process is like.

Jeg er et esel, og måten jeg fungerer på

(Laughter)

er å stå opp til samme tid hver dag,

og slite og streve meg gjennom det.

That's not at all what my creative process is -- I'm not the pipeline!

Men selv jeg, på mitt eget esel-vis,

I'm a mule, and the way that I have to work

selv jeg har enkelte ganger vært i nærheten av slike opplevelser.

is I have to get up at the same time every day,

and sweat and labor and barrel through it really awkwardly.

Og jeg ser for meg at mange dere også har det.

But even I, in my mulishness,

Altså, til og med jeg har fått arbeid og tanker komme til meg

even I have brushed up against that thing, at times.

fra steder som jeg ikke klarer å identifisere.

And I would imagine that a lot of you have too.

Men hva er dette?

Og hvordan skal vi forholde oss til dette uten å miste forstanden,

You know, even I have had work or ideas come through me from a source

men, faktisk, heller holde oss oppegående?

that I honestly cannot identify.

And what is that thing?

For meg er det beste eksempelet jeg har fra vår tid på hvordan gjøre dette,

And how are we to relate to it in a way that will not make us lose our minds,

nemlig musikeren Tom Waits,

but, in fact, might actually keep us sane?

som jeg fikk intervjue for flere år siden på oppdrag for et magasin.

And for me, the best contemporary example that I have of how to do that

Vi snakket om nettopp dette,

og Tom har gjennom livet sitt, for det meste vært selve eksempelet

is the musician Tom Waits,

who I got to interview several years ago on a magazine assignment.

på en samtidsartist som rives og slites,

og som prøver å kontrollere, håndtere og dominere

And we were talking about this,

disse ukontrollerbare kreative impulsene

and you know, Tom, for most of his life, he was pretty much the embodiment

som han hadde inni seg.

of the tormented contemporary modern artist,

Men han ble eldre, ble roligere,

trying to control and manage and dominate

og en dag mens han kjørte motorveien utenfor Los Angeles,

these sort of uncontrollable creative impulses

og her var det at det skjedde.

that were totally internalized.

Han kjører avgårde, og plutselig

But then he got older, he got calmer,

hører han et lite fragment av en melodi,

and one day he was driving down the freeway in Los Angeles,

som kommer inn i hodet hans, slik inspirasjon gjerne gjør -- snikende,

and this is when it all changed for him.

And he's speeding along, and all of a sudden

og han ønsker den, det er nydelig,

he hears this little fragment of melody,

og han lengter etter det, men får ikke tak i det.

that comes into his head as inspiration often comes, elusive and tantalizing,

Han har ikke noe papir, penn, eller opptaksutstyr.

Så han kjenner den velkjente angsten bygge seg opp,

and he wants it, it's gorgeous,

and he longs for it, but he has no way to get it.

at “jeg kommer til å miste denne,

He doesn't have a piece of paper, or a pencil, or a tape recorder.

og vil bli hjemsøkt av den til evig tid.

Jeg er ikke god nok, klarer det ikke.”

So he starts to feel all of that old anxiety start to rise in him

Og i stedet for å få panikk, stopper han.

Han stopper hele den mentale prosessen og gjorde noe helt nytt.

like, "I'm going to lose this thing,

and I'll be be haunted by this song forever.

I'm not good enough, and I can't do it."

Han så opp til værs, og sa,

And instead of panicking, he just stopped.

“Unnskyld meg, ser du ikke at jeg kjører?”

He just stopped that whole mental process and he did something completely novel.

(Latter)

He just looked up at the sky, and he said,

“Ser det virkelig ut som jeg kan skrive ned en sang nå?”

"Excuse me, can you not see that I'm driving?"

Hvis du virkelig ønsker å eksistere, så kom tilbake på et mer passende tidspunkt

(Laughter)

når jeg kan håndtere deg.

Hvis ikke, så gå hen og plag noen andre.

"Do I look like I can write down a song right now?

If you really want to exist, come back at a more opportune moment

Plag heller Leonard Cohen.”

when I can take care of you.

Og hele hans arbeidsprosess endret seg etter dette.

Otherwise, go bother somebody else today.

Ikke selve arbeidet, det var enda ofte så mørkt det kan bli.

Go bother Leonard Cohen."

Men prosessen, og den tunge angsten rundt det

And his whole work process changed after that.

ble utløst når han tok ånden, geniet, ut av seg selv

Not the work, the work was still oftentimes as dark as ever.

hvor det bare laget problemer, og slapp det tilbake hvor det kom fra,

But the process, and the heavy anxiety around it

og fant ut at dette ikke behøvde å være en indre, ødeleggende greie.

was released when he took the genie, the genius out of him

Det kunne heller være dette snodige, flotte, rare samarbeidet,

where it was causing nothing but trouble, and released it back where it came from,

kall det samtale, mellom Tom og den fremmede, eksterne tingen

and realized that this didn't have to be this internalized, tormented thing.

som ikke helt var Tom.

It could be this peculiar, wondrous, bizarre collaboration,

Da jeg hørte denne historien, endret jeg litt måten jeg

kind of conversation between Tom and the strange, external thing

også jobbet på, og denne tanken har allerede reddet meg én gang.

Den reddet meg da jeg var midt i skrivingen av “Spis, elsk, lev,”

that was not quite Tom.

When I heard that story, it started to shift a little bit

og ramlet ned i en av fortvilelsens avgrunner

the way that I worked too, and this idea already saved me once.

som vi alle faller ned i når vi jobber med noe som ikke kommer noen vei,

It saved me when I was in the middle of writing "Eat, Pray, Love,"

og man tenker at dette vil bli en katastrofe, den verste boken i historien.

and I fell into one of those sort of pits of despair

Ikke bare dårlig, men den verste boken noen sinne.

that we all fall into when we're working on something and it's not coming

Og jeg begynte å tenke på at jeg bare burde droppe hele prosjektet.

and you start to think this is going to be a disaster, the worst book ever written.

Men så husket jeg på Tom som snakket ut i luften

Not just bad, but the worst book ever written.

og jeg prøvde det samme.

Så jeg løftet hodet mitt fra manuskriptet

And I started to think I should just dump this project.

og jeg tok sikte på et tomt hjørne i rommet.

But then I remembered Tom talking to the open air

Og jeg sa høyt, “Hør du, ting,

and I tried it.

So I just lifted my face up from the manuscript

du og jeg vet at hvis denne boken ikke blir enestående,

and I directed my comments to an empty corner of the room.

så er ikke det bare min feil, sant?

For du ser vel at jeg legger alt jeg har i dette,

And I said aloud, "Listen you, thing,

you and I both know that if this book isn't brilliant

jeg har ikke mer å gi enn dette.

Hvis du vil ha det bedre, må du stå frem og gjøre din del av arbeidet.

that is not entirely my fault, right?

Because you can see that I am putting everything I have into this,

Og hvis du ikke gjør det, så kan du bare ha det så godt.

I don't have any more than this.

Jeg vil fortsette å skrive uansett, det er jobben min.

If you want it to be better, you've got to show up and do your part of the deal.

Og jeg ønsker at det registreres at jeg

stilte opp og gjorde min del av arbeidet.”

But if you don't do that, you know what, the hell with it.

(Latter)

I'm going to keep writing anyway because that's my job.

Fordi --

And I would please like the record to reflect today

(Applaus)

that I showed up for my part of the job."

For til syvende og sist er det sånn --

(Laughter)

for hundre år siden, i ørkenen i Nord-Afrika,

Because --

pleide folk å samle seg til måneskinns- dans med hellig dans og musikk

(Applause)

Because in the end it's like this, OK --

som kunne fortsette i timevis, helt til skumringen.

centuries ago in the deserts of North Africa,

Samlingene var alltid enestående, for danserne var profesjonelle

people used to gather for these moonlight dances of sacred dance and music

og de var flinke, ikke sant?

Men en gang i blant, ganske sjelden, ville noe skje,

that would go on for hours and hours, until dawn.

at en av disse utøverne ville gå inn i transe.

They were always magnificent, because the dancers were professionals

and they were terrific, right?

Og jeg vet at dere skjønner hva jeg snakker om,

But every once in a while, very rarely, something would happen,

for alle har sett dette én eller annen gang i livet,

and one of these performers would actually become transcendent.

en forestilling som dette.

Som om tiden stopper,

And I know you know what I'm talking about,

og danseren nærmest tar steget inn i en portal

because I know you've all seen, at some point in your life,

og at han ikke gjør noe ulikt

enn det som har vært gjort 1000 netter før,

a performance like this.

It was like time would stop,

men at alt nå stemmer overens.

and the dancer would sort of step through some kind of portal

Og plutselig fremstår han ikke helt som menneskelig.

and he wasn't doing anything different

Og han gløder innenfra, og belyst underfra

than he had ever done, 1,000 nights before,

og alt lyses opp som en guddommelighet.

but everything would align.

And all of a sudden, he would no longer appear to be merely human.

Og da dette skjedde, den gang,

skjønte folk hva det var, altså, de ropte navnet på det.

He would be lit from within, and lit from below

and all lit up on fire with divinity.

De slo hendene sammen og begynte å messe,

And when this happened, back then,

“Allah, Allah, Allah, Gud, Gud, Gud.”

people knew it for what it was, you know, they called it by its name.

For dette er Gud.

They would put their hands together and they would start to chant,

Interessant historisk fotnote:

"Allah, Allah, Allah, God, God, God."

da maurerne invaderte Sør-Spania tok de skikkene med seg

That's God, you know.

og uttalsen endret seg gjennom århundrene

Curious historical footnote:

fra “Allah, Allah, Allah,” til “Olé, olé, olé,”

when the Moors invaded southern Spain, they took this custom with them

som man ennå kan høre i tyrefekting og flamencodanser.

I Spania når en utøver har gjort noe umulig og magisk,

and the pronunciation changed over the centuries

from "Allah, Allah, Allah," to "Olé, olé, olé,"

“Alla, olé, olé, Allah, utrolig, bravo,”

which you still hear in bullfights and in flamenco dances.

ufattelig, der er det -- et glimt av Gud.

In Spain, when a performer has done something impossible and magic,

Som er bra, for vi trenger det.

"Allah, olé, olé, Allah, magnificent, bravo,"

Men, den vanskelige biten kommer neste morgen,

incomprehensible, there it is -- a glimpse of God.

for danseren selv, når han våkner opp og funner finner ut

Which is great, because we need that.

at det er tirsdag kl. 11 på dagen, og ikke lenger er et glimt av Gud.

But, the tricky bit comes the next morning,

Han er bare en aldrende dødelig med dårlige knær,

for the dancer himself, when he wakes up and discovers

og kanskje han aldri kommer til å komme til de samme høyder igjen.

that it's Tuesday at 11 a.m., and he's no longer a glimpse of God.

Og kanskje vil ingen igjen synge i kor Guds navn mens han svinger seg,

He's just an aging mortal with really bad knees,

and maybe he's never going to ascend to that height again.

og hva skal han da gjøre med resten av livet sitt?

Dette er vanskelig.

Dette er en av de mest smertefulle forsoningene man gjør

And maybe nobody will ever chant God's name again as he spins,

i et kreativt liv.

and what is he then to do with the rest of his life?

Men kanskje trenger det ikke å være så fullt av kvaler

This is hard.

hvis du aldri helt trodde, i utgangspunktet,

This is one of the most painful reconciliations to make

in a creative life.

at de mest spesielle sidene ved deg selv faktisk kom fra deg.

But maybe it doesn't have to be quite so full of anguish

Men kanskje hvis du trodde at de var på lån til deg

if you never happened to believe, in the first place,

fra en utenkelig kilde i en begrenset del av livet ditt

that the most extraordinary aspects of your being came from you.

som gis videre når du er feridg,

But maybe if you just believed that they were on loan to you

til noen andre.

Og, hvis vi tenker på det på denne måten, så rokker det ved alt.

from some unimaginable source for some exquisite portion of your life

to be passed along when you're finished,

Jeg har begynt å tenke på denne måten,

og dette er nettopp hvordan jeg har tenkt de siste månedene

with somebody else.

And, you know, if we think about it this way, it starts to change everything.

mens jeg har jobbet med boken som snart skal publiseres,

This is how I've started to think,

denne faretruende, skremmende, overdrevent forventede oppfølgeren

and this is certainly how I've been thinking in the last few months

til min store suksess.

as I've been working on the book that will soon be published,

Og det jeg på en måte må si til meg selv

as the dangerously, frighteningly over-anticipated follow up

når jeg virkelig blir psyket ut er, ikke vær redd.

to my freakish success.

Ikke blir skremt. Bare gjør jobben din.

And what I have to sort of keep telling myself

Fortsett å gjøre din del, hva enn det er.

when I get really psyched out about that is don't be afraid.

Hvis oppgaven din er å danse, så dans.

Don't be daunted. Just do your job.

Hvis det guddommelige, eksentriske geniet som følger saken din

Continue to show up for your piece of it, whatever that might be.

velger å tillegge et glimt av under, om så bare i et øyeblikk

If your job is to dance, do your dance.

If the divine, cockeyed genius assigned to your case

av dine anstrengelser, så “Olé!”

Og hvis ikke, så dans likevel.

decides to let some sort of wonderment be glimpsed, for just one moment

Og “Olé!” til deg, uansett.

Jeg tror på dette og mener vi må undervise det.

through your efforts, then "Olé!"

“Olé!” til deg, uansett,

for bare å ha menneskelig kjærlighet og stahet

And if not, do your dance anyhow.

And "Olé!" to you, nonetheless.

og å fortsette å jobbe.

I believe this and I feel that we must teach it.

Tusen takk.

(Applaus)

"Olé!" to you, nonetheless,

just for having the sheer human love and stubbornness

Tusen takk.

(Applause)

to keep showing up.

Thank you.

Jone Cohen: Olé!

(Applause)

(Applause)

Thank you.

(Applause)

June Cohen: Olé!

(Applause)