Chimamanda Ngozi Adichie: The danger of a single story | TED

Translator: Tonje J Lunde Reviewer: Martin Hassel

I'm a storyteller.

Jeg er en historieforteller.

And I would like to tell you a few personal stories

Og jeg vil gjerne få dele noen personlige historier

about what I like to call "the danger of the single story."

om hva jeg liker å kalle "faren ved den ensidige beretning".

I grew up on a university campus in eastern Nigeria.

Jeg vokste opp på et universitetsområde i østre Nigeria.

My mother says that I started reading at the age of two,

Min mor har sagt at jeg begynte å lese allerede i en alder av to år,

although I think four is probably close to the truth.

men jeg tror nok fire år er nærmere sannheten.

So I was an early reader,

Så jeg var tidlig ute med å lese. Og hva jeg leste

and what I read were British and American children's books.

var britiske og amerikanske barnebøker.

I was also an early writer,

Jeg begynte også tidlig å skrive.

and when I began to write, at about the age of seven,

Og når jeg begynte å skrive, i en alder av syv år,

stories in pencil with crayon illustrations

historier skrevet med blyant, illustrert med fargeblyanter

that my poor mother was obligated to read,

som min stakkars mor var forpliktet til å lese,

I wrote exactly the kinds of stories I was reading:

skrev jeg akkurat de samme historiene jeg var vant med å lese.

All my characters were white and blue-eyed,

Alle mine karakterer var hvite og blåøyde.

they played in the snow,

De lekte i snøen.

they ate apples,

De spiste epler.

(Laughter)

(Latter)

and they talked a lot about the weather,

Og de snakket mye om været,

how lovely it was that the sun had come out.

hvor skjønt det var at solen tittet frem.

(Laughter)

(Latter)

Now, this despite the fact that I lived in Nigeria.

På tross av det faktum at jeg bodde i Nigeria.

I had never been outside Nigeria.

Jeg hadde aldri vært utenfor Nigeria.

We didn't have snow, we ate mangoes,

Vi hadde ingen snø. Vi spiste mango.

and we never talked about the weather,

Og vi snakket aldri om været,

because there was no need to.

fordi det var aldri behov for det.

My characters also drank a lot of ginger beer,

Mine karakterer drakk også mye ingefærøl

because the characters in the British books I read

for personene i de engelske bøker jeg leste

drank ginger beer.

drakk ingefærøl.

Never mind that I had no idea what ginger beer was.

Se bort ifra at jeg ikke hadde en anelse hva ingefærøl var.

(Laughter)

(Latter)

And for many years afterwards,

Og i mange år senere, hadde jeg et desperat behov

I would have a desperate desire to taste ginger beer.

for å smake ingefærøl.

But that is another story.

Men det er en annen historie.

What this demonstrates, I think,

Dette tror jeg demonstrerer

is how impressionable and vulnerable we are

hvor påvirkelige og sårbare vi er

in the face of a story,

i lyset av en historie,

particularly as children.

spesielt som barn.

Because all I had read were books in which characters were foreign,

Fordi alt jeg leste var bøker

som hadde utenlandske personer,

I had become convinced that books

var jeg overbevist om at bøker,

by their very nature had to have foreigners in them

i deres natur, måtte ha utenlandske karakterer i dem,

and had to be about things with which I could not personally identify.

og måtte handle om ting som

jeg personlig ikke kunne identifisere meg selv med.

Now, things changed when I discovered African books.

Men ting forandret seg når jeg oppdaget afrikanske bøker.

There weren't many of them available,

Det var ikke så mange av dem tilgjengelig. Og de var ikke

and they weren't quite as easy to find as the foreign books.

så lett å komme over som utenlandske bøker.

Men på grunn av forfattere som Chinua Achebe og Camara Laye

But because of writers like Chinua Achebe and Camara Laye,

I went through a mental shift in my perception of literature.

gikk jeg gjennom en mental forandring i min oppfattelse

av litteratur.

I realized that people like me,

Jeg forsto at folk som meg,

girls with skin the color of chocolate,

jenter med hud som sjokolade,

whose kinky hair could not form ponytails,

med stritt hår som ikke kunne samles i hestehale,

could also exist in literature.

også kunne eksistere i litteratur.

I started to write about things I recognized.

Jeg begynte å skrive om ting jeg kjente selv.

Now, I loved those American and British books I read.

Jeg elsket de amerikanske og britiske bøker jeg hadde lest.

They stirred my imagination. They opened up new worlds for me.

De vekket min fantasi. De åpnet nye verdener for meg.

But the unintended consequence

Men den uante konsekvens

was that I did not know that people like me

var at jeg ikke var klar over at folk som meg

could exist in literature.

kunne eksistere i litteratur.

So what the discovery of African writers did for me was this:

Så hva oppdagelsen med afrikanske forfattere ga meg var dette:

It saved me from having a single story of what books are.

Det reddet meg fra å kun ha èn oppfattelse

av hva bøker er.

I come from a conventional, middle-class Nigerian family.

Jeg kommer fra en konvensjonell, middelklasse nigeriansk familie.

My father was a professor.

Min far var professor.

My mother was an administrator.

Min mor jobbet med administrasjon.

And so we had, as was the norm,

Så vi hadde, som var normen

live-in domestic help, who would often come from nearby rural villages.

hushjelp boende, som oftest kom fra nærliggende landsbyer.

So, the year I turned eight, we got a new house boy.

Det året jeg fylte åtte fikk vi en ny gutt som hushjelp.

His name was Fide.

Hans navn var Fide.

The only thing my mother told us about him was that his family was very poor.

Det eneste min mor fortalte oss om han

var at hans familie var svært fattig.

My mother sent yams and rice, and our old clothes, to his family.

Min mor sendte med ham søtpoteter og ris,

og våre gamle klær, til hans familie.

And when I didn't finish my dinner, my mother would say,

Og når vi ikke spiste opp våres mat sa min mor alltid,

"Finish your food! Don't you know? People like Fide's family have nothing."

"Spis opp maten din! Vet du ikke? Folk som Fide's familie har ingenting."

So I felt enormous pity for Fide's family.

Så jeg hadde enormt medynk for Fides familie.

Then one Saturday, we went to his village to visit,

En lørdag dro vi på besøk til hans landsby.

and his mother showed us a beautifully patterned basket

Og hans mor viste oss en kurv i nydelig flettet mønster,

made of dyed raffia that his brother had made.

lagd av farget siv, som hans bror hadde lagd.

I was startled.

Jeg var sjokkert.

It had not occurred to me that anybody in his family

Tanken hadde ikke slått meg at noen i hans familie

could actually make something.

var i stand til å lage noe.

All I had heard about them was how poor they were,

Alt jeg hadde hørt var hvor fattige de var,

so that it had become impossible for me to see them as anything else but poor.

så det hadde blitt umulig for meg å se dem som

noe annet enn bare fattige.

Their poverty was my single story of them.

Deres fattigdom var min eneste oppfattelse av dem.

Years later, I thought about this when I left Nigeria

År senere, tenkte jeg på dette da jeg forlot Nigeria

to go to university in the United States.

for å studere på universitet i USA.

I was 19.

Jeg var 19.

My American roommate was shocked by me.

Min amerikanske romkamerat var overrasket over meg.

She asked where I had learned to speak English so well,

Hun spurte hvor jeg hadde lært å snakke så godt engelsk,

and was confused when I said that Nigeria

og ble forvirret når jeg sa at Nigeria

happened to have English as its official language.

faktisk hadde engelsk som sitt offisielle språk.

She asked if she could listen to what she called my "tribal music,"

Hun spurte meg om hun kunne få lytte på noe av min "stamme musikk"

and was consequently very disappointed

og ble konsekvent skuffet

when I produced my tape of Mariah Carey.

når jeg fant frem min kassett med Mariah Carey.

(Laughter)

(Latter)

She assumed that I did not know how to use a stove.

Hun antok at jeg ikke visste hvordan jeg

skulle bruke en komfyr.

What struck me was this:

Det som slo meg var dette: Hun syntes synd på meg

She had felt sorry for me even before she saw me.

selv før hun så meg.

Her default position toward me, as an African,

Hennes grunnleggende oppfattelse av meg, som afrikaner

was a kind of patronizing, well-meaning pity.

var en form for nedlatende, velmenende medynk.

My roommate had a single story of Africa:

Min romkamerat hadde fått èn historie om Afrika.

a single story of catastrophe.

En historie om katastrofe.

In this single story,

Utifra denne beretning var det ingen mulighet

there was no possibility of Africans being similar to her in any way,

for at en afrikaner kunne være lik henne, på noen måte.

no possibility of feelings more complex than pity,

Ingen mulighet for annet enn medynk.

no possibility of a connection as human equals.

Ingen mulighet for en forbindelse som likeverdige medmennesker.

I must say that before I went to the U.S.,

Jeg må få si at før jeg dro over til statene var det ikke

I didn't consciously identify as African.

en bevisst tanke at jeg identifiserte meg selv som en afrikaner.

But in the U.S., whenever Africa came up, people turned to me.

Men i USA når Afrika ble nevnt henvendte alle seg til meg.

Never mind that I knew nothing about places like Namibia.

Selv om jeg ikke visste noe om steder som Namibia.

But I did come to embrace this new identity,

Men etterhvert tok jeg til meg denne nye identiteten.

and in many ways I think of myself now as African.

Og på mange måter føler jeg meg nå som en afrikaner.

Although I still get quite irritable when Africa is referred to as a country,

Selv om jeg fortsatt kan bli ganske så irritabel når

Afrika blir referert til som et land.

the most recent example being my otherwise wonderful flight

Et nylig eksempel på dette er min ellers så fortreffelige flytur

from Lagos two days ago,

fra Lagos to dager siden, da

in which there was an announcement on the Virgin flight

det var en kunngjøring på flyturen med Virgin

about the charity work in "India, Africa and other countries."

om veldedighetsarbeid i "India, Afrika og andre land."

(Laughter)

(Latter)

So, after I had spent some years in the U.S. as an African,

Så etter noen år i statene som afrikaner,

I began to understand my roommate's response to me.

begynte jeg å forstå min romkamerats oppfattelse av meg.

If I had not grown up in Nigeria,

Hvis jeg ikke hadde vokst opp i Nigeria, og alt jeg visste om Afrika

and if all I knew about Africa were from popular images,

var fra dagens media,

I too would think that Africa was a place of beautiful landscapes,

ville jeg også tenkt om Afrika som et sted med

vakre landskap, flotte dyr,

beautiful animals,

and incomprehensible people,

og ufattelige menneskeskjebner,

fighting senseless wars, dying of poverty and AIDS,

som kjemper meningsløse kriger, dør av fattigdom og AIDS,

unable to speak for themselves

ikke i stand til å snakke for seg selv,

and waiting to be saved by a kind, white foreigner.

ventende på å bli reddet,

av en vennlig, hvit utlending.

I would see Africans in the same way that I,

Jeg ville tenkt om afrikanere på samme måte som jeg,

as a child, had seen Fide's family.

som barn, hadde tenkt om Fides familie.

This single story of Africa ultimately comes, I think, from Western literature.

Den ene beretning om Afrika, vil jeg mene stammer fra vestlig litteratur.

Now, here is a quote from the writing of a London merchant called John Lok,

Nå vil jeg sitere

skrifter av en handelsmann fra London, ved navn John Locke,

who sailed to west Africa in 1561

som seilte til Vest Afrika i 1561,

and kept a fascinating account of his voyage.

og holdt en fascinerende logg av sin reise.

After referring to the black Africans as "beasts who have no houses,"

Etter å ha referert til svarte afrikanere

som "beist som ikke har boliger,"

he writes, "They are also people without heads,

han skriver, "De er også et folk uten hoder,

having their mouth and eyes in their breasts."

deres munn og øyne på brystet,"

Now, I've laughed every time I've read this.

Jeg har humret mye når jeg har lest dette.

And one must admire the imagination of John Lok.

Og man må få beundre John Locke sin fantasi.

But what is important about his writing

Men det viktigste med hans skrifter er at

is that it represents the beginning

det representerer en begynnelse

of a tradition of telling African stories in the West:

på en tradisjon av beretninger om Afrika i Vesten.

A tradition of Sub-Saharan Africa as a place of negatives,

En tradisjon for å se Afrika sør for ørkenbelte som et negativt sted,

of difference, of darkness,

av ulikheter, av mørke,

of people who, in the words of the wonderful poet Rudyard Kipling,

av et folk, som i ordene fra en vidunderlig poet,

Rudyard Kipling

are "half devil, half child."

var "halvt djevler, halvt barn."

And so, I began to realize that my American roommate

Jeg begynte å innse at min amerikanske romkamerat

must have throughout her life

måtte gjennom livet ha

seen and heard different versions of this single story,

sett og hørt ulike varianter

av denne ene beretning,

as had a professor,

det samme hadde en professor

who once told me that my novel was not "authentically African."

som fortalte meg at min novelle ikke var afrikansk nok.

Now, I was quite willing to contend

Jeg var villig til å innrømme at det var flere ting som

that there were a number of things wrong with the novel,

var galt med novellen,

that it had failed in a number of places,

og jeg hadde feilet på flere steder.

but I had not quite imagined that it had failed

Men jeg hadde ikke forestillet meg at jeg feilet

at achieving something called African authenticity.

i oppnå afrikansk autentisitet.

In fact, I did not know what African authenticity was.

Jeg visste faktisk ikke hva denne

afrikanske autentisiteten var.

The professor told me that my characters were too much like him,

Professoren fortalte meg at karakterene

lignet for mye på ham selv,

an educated and middle-class man.

utdannede og fra middelklassen.

My characters drove cars.

Mine karakaterer kjørte biler.

They were not starving.

De sultet ikke.

Therefore they were not authentically African.

Derfor var de ikke autentiske nok.

But I must quickly add that I too am just as guilty

Jeg må raskt få tilføye at jeg er like skyldig

in the question of the single story.

når det kommer til den ensidige beretning.

A few years ago, I visited Mexico from the U.S.

For noen år siden, dro jeg fra statene på besøk til Mexico.

The political climate in the U.S. at the time was tense,

Den politiske stemningen i USA var anspent på den tiden.

and there were debates going on about immigration.

Og det var flere debatter rundt immigrasjon.

And, as often happens in America,

Som så ofte i Amerika,

immigration became synonymous with Mexicans.

ble immigrasjon synonymt med meksikanere.

There were endless stories of Mexicans

Det var utallige historier om meksikanere

as people who were fleecing the healthcare system,

som et folk som var

snyltere på helsevesenet,

sneaking across the border,

snikende over landegrensen,

being arrested at the border, that sort of thing.

for å bli arrestert like etter, den type historier.

I remember walking around on my first day in Guadalajara,

Jeg kan huske jeg gikk rundt den første dagen i Guadalajara,

watching the people going to work,

og så på folk som dro på arbeid,

rolling up tortillas in the marketplace,

tilberedte tortillas på markedsplassen,

smoking, laughing.

røykende, lattermilde.

I remember first feeling slight surprise.

Jeg husker den første følelse av overraskelse.

And then, I was overwhelmed with shame.

Og jeg ble overveldet av skam.

I realized that I had been so immersed in the media coverage of Mexicans

Jeg innså at jeg hadde blitt dypt påvirket

av hvordan media dekket meksikanerne

that they had become one thing in my mind,

at de hadde blitt til en ting i mitt hode,

the abject immigrant.

den ynkelige immigrant.

I had bought into the single story of Mexicans

Jeg hadde også slukt den ene beretning om meksikanere

and I could not have been more ashamed of myself.

og jeg kunne ikke skammet meg mer over meg selv.

So that is how to create a single story,

Så det er slik man skaper den ensidige historie,

show a people as one thing,

når man viser folk på én måte,

as only one thing,

og kun på denne ene måten,

over and over again,

om igjen og om igjen,

and that is what they become.

etterhvert er det slik de blir.

It is impossible to talk about the single story

Det er umulig for meg når man snakker om den ensidige historie

without talking about power.

å unngå å snakke om makt.

There is a word, an Igbo word,

Det er et ord, på Igbo

that I think about whenever I think about the power structures of the world,

som jeg alltid kommer på når jeg tenker på

maktstrukturen i verden, og det er "nkali."

and it is "nkali."

It's a noun that loosely translates to "to be greater than another."

Det er et substantiv som løst oversettes

til "å være bedre enn andre."

Like our economic and political worlds,

Slik vår økonomiske og politiske verden,

stories too are defined by the principle of nkali:

også blir definert av

prinsippet av nkali.

How they are told, who tells them,

Hvordan de blir fortalt, hvem som forteller dem,

when they're told, how many stories are told,

når de blir fortalt, og hvor mange historier som fortelles,

are really dependent on power.

er avhengig av hvem som har makten.

Power is the ability not just to tell the story of another person,

Makt gir deg mulighet ikke til kun å berette historien videre til en annen

but to make it the definitive story of that person.

men å gjøre denne historien til den eneste for denne personen.

The Palestinian poet Mourid Barghouti writes

Mourid Barghouti, en palestinsk poet skriver

that if you want to dispossess a people,

at om du ønsker å fordrive en tanke om et folk

the simplest way to do it is to tell their story

er den enkleste måten å fortelle deres historie,

and to start with, "secondly."

og begynne med, "dernest."

Start the story with the arrows of the Native Americans,

Start historien med urbefolkningen i Amerika og deres piler,

and not with the arrival of the British,

og ikke med ankomsten av de britiske kolonister,

and you have an entirely different story.

og du vil få en helt annerledes historie.

Start the story with the failure of the African state,

Start med beretningen

om den feilende afrikanske stat,

and not with the colonial creation of the African state,

og ikke med det koloniserte opphav av den afrikanske stat,

and you have an entirely different story.

og du vil få en helt annerledes historie.

I recently spoke at a university

Jeg talte nylig på et universitet hvor

where a student told me that it was such a shame

en student fortalte meg at

det var en skam

that Nigerian men were physical abusers

at nigerianske menn var overgripere

like the father character in my novel.

lik farskarakteren i min novelle.

I told him that I had just read a novel called "American Psycho" --

Jeg fortalte ham at jeg nettopp hadde lest

en bok ved navn "American Psycho" --

(Laughter)

(Latter)

-- and that it was such a shame

-- og at det var en skam

that young Americans were serial murderers.

at unge amerikanere var seriemordere.

(Laughter)

(Latter)

(Applause)

(Applaus)

Now, obviously I said this in a fit of mild irritation.

Jeg sa selvfølgelig dette i et anfall av lettere irritasjon.

(Laughter)

(Latter)

But it would never have occurred to me to think

Tanken hadde aldri slått meg

that just because I had read a novel in which a character was a serial killer

at bare fordi jeg hadde lest en bok

hvor hovedkarakteren var en seriemorder

that he was somehow representative of all Americans.

skulle han komme til å representere

alle amerikanere.

This is not because I am a better person than that student,

Og dette er ikke fordi jeg er en bedre person en hva denne studenten var,

but because of America's cultural and economic power,

men på grunn av Amerika sin kulturelle og økonomiske makt,

I had many stories of America.

hadde jeg hørt mange beretninger om Amerika.

I had read Tyler and Updike and Steinbeck and Gaitskill.

Jeg hadde lest Tyler og Updike, Steinbeck og Gaitskill.

I did not have a single story of America.

Jeg hadde ikke denne ene beretning om Amerika.

When I learned, some years ago,

Da jeg lærte, for noen år siden at forfattere var forventet

that writers were expected to have had really unhappy childhoods

å ha en ulykkelig barndom

to be successful,

for å bli suksessfulle

I began to think about how I could invent horrible things my parents had done to me.

begynte jeg å tenke på hvilke

forferdelige ting mine foreldre kunne ha gjort mot meg.

(Laughter)

(Latter)

But the truth is that I had a very happy childhood,

Men sannheten er at jeg hadde en svært lykkelig barndom,

full of laughter and love, in a very close-knit family.

full av latter og kjærlighet, i en svært sammensveiset familie.

But I also had grandfathers who died in refugee camps.

Men jeg hadde også bestefedre som døde i flyktningeleirer.

My cousin Polle died because he could not get adequate healthcare.

Min fetter Polle døde da han ikke kunne få god nok behandling i helsevesenet.

One of my closest friends, Okoloma, died in a plane crash

En av mine nærmeste venner, Okoloma døde i en flyulykke

because our fire trucks did not have water.

fordi våre brannbiler ikke hadde vann.

I grew up under repressive military governments

Jeg vokste opp med undertrykkende militære myndigheter

that devalued education,

som fraskrev verdien av utdannelse,

so that sometimes, my parents were not paid their salaries.

slik at mine foreldre noen ganger ikke fikk sin lønn.

And so, as a child, I saw jam disappear from the breakfast table,

Som barn så jeg først syltetøyet forsvinne fra frokostbordet,

then margarine disappeared,

deretter forsvant margarinen,

then bread became too expensive,

så ble brød for dyrt,

then milk became rationed.

og melken ble rasjonert.

And most of all, a kind of normalized political fear

Og mest av alt, en form for normalisert politisk fryktfølelse

invaded our lives.

invaderte våre liv.

All of these stories make me who I am.

Alle disse beretninger gjør meg til hva jeg er.

But to insist on only these negative stories

Men å tviholde på disse negative historiene

is to flatten my experience

er å endimensjonalisere mine erfaringer,

and to overlook the many other stories that formed me.

og å overse mange andre opplevelser

som var med å forme meg.

The single story creates stereotypes,

Den ensidige historie skaper stereotyper.

and the problem with stereotypes is not that they are untrue,

Og problemet med stereotyper

er ikke at de ikke er sanne,

but that they are incomplete.

men at de er ufullstendige.

They make one story become the only story.

De gjør at den ene beretningen blir til den eneste beretningen.

Of course, Africa is a continent full of catastrophes:

Selvfølgelig, Afrika er et kontinent full av katastrofer.

There are immense ones, such as the horrific rapes in Congo

Noen enorme, som de forferdelige voldtektene i Kongo.

and depressing ones,

Og deprimerende, som det faktum at

such as the fact that 5,000 people apply for one job vacancy in Nigeria.

5,000 personer kan søke på en enkelt stilling i Nigeria.

But there are other stories that are not about catastrophe,

Men det finnes også historier som ikke omhandler katastrofer.

and it is very important, it is just as important, to talk about them.

Og det er viktig, minst like viktig å fortelle om dem.

I've always felt that it is impossible

Jeg har alltid funnet det umulig

to engage properly with a place or a person

å engasjere meg fullt ut i et sted eller en person

without engaging with all of the stories of that place and that person.

uten å ville bli kjent med alle historiene om det stedet eller personen.

The consequence of the single story is this:

Konsekvensen av den ensidige historie

It robs people of dignity.

er dette: Den frarøver folk sin verdighet.

It makes our recognition of our equal humanity difficult.

Den gjør det vanskelig å anse oss som likeverdige mennesker.

It emphasizes how we are different rather than how we are similar.

Den fokuserer på våre ulikheter

fremfor våre likheter.

So what if before my Mexican trip,

Så hva om jeg før min tur til Mexico

I had followed the immigration debate from both sides,

hadde fulgt debatten om immigrasjon fra begge sider,

the U.S. and the Mexican?

både fra USA og Mexico sitt synspunkt.

What if my mother had told us that Fide's family was poor

Hva om min mor hadde fortalt meg at Fides familie både var fattige

and hardworking?

og hardt arbeidende?

What if we had an African television network

Hva om vi hadde et afrikansk kringkastingsselskap

that broadcast diverse African stories all over the world?

som meldte afrikanske historier over hele verden?

What the Nigerian writer Chinua Achebe calls "a balance of stories."

Hva den nigerianske forfatter Chinua Achebe kaller

"en balansegang i historiene."

What if my roommate knew about my Nigerian publisher,

Hva om min romkamerat kjente til min nigerianske forlegger,

Muhtar Bakare,

Mukta Bakaray,

a remarkable man who left his job in a bank

en bemerkelsesverdig mann som forlot sin stilling i en bank

to follow his dream and start a publishing house?

for å følge sin drøm om å starte sitt forlag?

Now, the conventional wisdom was that Nigerians don't read literature.

Den konvensjonelle tanken var at at nigerianere ikke leste litteratur.

He disagreed.

Han var uenig i dette. Han følte

He felt that people who could read, would read,

at folk som kunne lese, ønsket å lese,

if you made literature affordable and available to them.

om man bare gjorde litteraturen rimelig og tilgjengelig for dem.

Shortly after he published my first novel,

Kort tid etter at han publiserte min første roman

I went to a TV station in Lagos to do an interview,

dro jeg til en TV-stasjon i Lagos for å gjøre et intervju.

and a woman who worked there as a messenger came up to me and said,

Og en kvinne som arbeidet der som bud kom opp til meg og sa,

"I really liked your novel. I didn't like the ending.

"Jeg satte virkelig pris på din roman, men jeg likte ikke slutten.

Now, you must write a sequel, and this is what will happen ..."

Du må skrive en fortsettelse, og dette er det som burde skje..."

(Laughter)

(Latter)

And she went on to tell me what to write in the sequel.

Og hun fortsatte med å fortelle meg hva jeg burde skrive i fortsettelsen.

I was not only charmed, I was very moved.

Ikke bare ble jeg sjarmert, men jeg ble også rørt.

Here was a woman, part of the ordinary masses of Nigerians,

Her var en kvinne, en del av den store allmennheten av nigerianere,

who were not supposed to be readers.

som ikke var meningen at skulle lese litteratur.

She had not only read the book,

Hun hadde ikke bare lest boken, men hadde tatt eierskap av innholdet i den

but she had taken ownership of it

og følte seg berettighet til å fortelle det til meg

and felt justified in telling me what to write in the sequel.

hva jeg burde skrive videre.

Now, what if my roommate knew about my friend Funmi Iyanda,

Hva om min romkamerat kjente til min venn Fumi Onda,

a fearless woman who hosts a TV show in Lagos,

en fryktløs kvinne som er vertinne for et TV-program i Lagos,

and is determined to tell the stories that we prefer to forget?

og som er fast bestemt på å fortelle historier vi foretrekker å glemme?

What if my roommate knew about the heart procedure

Hva om min romkamerat kjente til hjerteoperasjonen

that was performed in the Lagos hospital last week?

som ble foretatt på sykehuset i Lagos sist uke?

What if my roommate knew about contemporary Nigerian music,

Hva om min romkamerat kjente til den moderne nigerianske musikken?

talented people singing in English and Pidgin,

Talentfulle mennesker syngende på engelsk og pidgin,

and Igbo and Yoruba and Ijo,

og Igbo, Yoruba og Ijo,

mixing influences from Jay-Z to Fela

som blander innflytelser fra Jay-Z til Fela

to Bob Marley to their grandfathers.

til Bob Marley og deres bestefedre.

What if my roommate knew about the female lawyer

Hva om min romkamerat kjente til den kvinnelige advokaten

who recently went to court in Nigeria to challenge a ridiculous law

som nylig gikk til retten i Nigeria

for å kjempe mot en latterlig lovforskrift

that required women to get their husband's consent

som krever at kvinner trenger sin manns underskrift

before renewing their passports?

for å fornye sitt pass?

What if my roommate knew about Nollywood,

Hva om min romkamerat kjente til Nollywood,

full of innovative people making films despite great technical odds,

full av innovative mennesker som lager filmer på tross av tekniske vansker?

films so popular

Filmer så populære

that they really are the best example of Nigerians consuming what they produce?

at de virkelig står som eksempler

på at nigerianere vil konsumere det de produserer.

What if my roommate knew about my wonderfully ambitious hair braider,

Hva om min romkamerat kjente til min fantastiske og ambisiøse frisør,

who has just started her own business selling hair extensions?

som nettopp har startet sitt eget foretak hvor hun selger løshår?

Or about the millions of other Nigerians who start businesses and sometimes fail,

Eller om alle de millioner nigerianere

som starter sine egne foretak og som noen ganger feiler

but continue to nurse ambition?

men fortsetter å nære sine ambisjoner?

Every time I am home I am confronted

Hver gang jeg er hjemme blir jeg konfrontert med

with the usual sources of irritation for most Nigerians:

de vanlige årsakene til irritasjon blant nigerianere:

our failed infrastructure, our failed government,

vår feilede infrastruktur, vår feilede regjering.

but also by the incredible resilience

Men også den fantastisk kampviljen hos folk

of people who thrive despite the government,

som trives på tross av regjeringen,

rather than because of it.

ikke på grunn av den.

I teach writing workshops in Lagos every summer,

Jeg lærer på et skriveverksted i Lagos hver sommer.

and it is amazing to me how many people apply,

Og det er utrolig hvor mange folk som søker,

how many people are eager to write,

hvor mange som er ivrige etter å begynne å skrive,

to tell stories.

til å fortelle historier.

My Nigerian publisher and I have just started a non-profit

Min nigerianske forlegger og jeg har nettopp startet opp en veldedig stiftelse

called Farafina Trust,

kalt Farafina Trusts.

and we have big dreams of building libraries

Og vi har store drømmer om å bygge opp biblioteker

and refurbishing libraries that already exist

og sette i stand biblioteker som allerede eksisterer,

and providing books for state schools

bidra med bøker til statlige skoler

that don't have anything in their libraries,

som ikke har særlig i sine biblioteker,

and also of organizing lots and lots of workshops,

og arrangere mengder av skriveverksteder,

in reading and writing,

med lesing og skriving,

for all the people who are eager to tell our many stories.

for alle personer som er ivrige etter å fortelle oss våre mange beretninger.

Stories matter.

Historier er viktige.

Many stories matter.

Og det er viktig at det er mange historier.

Stories have been used to dispossess and to malign,

Historier som bidrar til å fordrive og til å ufarliggjøre.

but stories can also be used to empower and to humanize.

Men også historier som kan gi kraft, og til å menneskeliggjøre.

Stories can break the dignity of a people,

Historier som bryter ned verdigheten på folk.

but stories can also repair that broken dignity.

Men også historier som kan gjenoppbygge verdigheten.

The American writer Alice Walker wrote this

Den amerikanske forfatteren Alice Walker skrev dette

about her Southern relatives who had moved to the North.

om sine slektninger fra sør

som hadde flyttet nordover.

She introduced them to a book about

Hun introduserte dem til en bok om

the Southern life that they had left behind.

sørstatslivet de hadde lagt bak seg.

"They sat around, reading the book themselves,

"De satt rundt, og leste boken for dem selv,

listening to me read the book, and a kind of paradise was regained."

de hørte på meg lese boken for dem og en form for paradis ble gjenoppnådd."

I would like to end with this thought:

Jeg vil avslutte med denne tanke:

That when we reject the single story,

At når vi avviser den ensidige historien,

when we realize that there is never a single story

vil vi innse at det aldri kun er én historie,

about any place,

av noe sted,

we regain a kind of paradise.

først da vil vi oppnå en form for paradis.

Thank you.

Takk.

(Applause)

(Applaus)