It's not fair having 12 pairs of legs | Aimee Mullins

Translator: Nils Norman Haukås Reviewer: Martin Hassel

I was speaking to a group of about 300 kids,

Eg var å presenterte for om lag 300 born,

ages six to eight, at a children's museum,

alder seks til åtte, ved eit museum for born,

and I brought with me a bag full of legs,

og eg hadde med meg ein bag full av bein,

similar to the kinds of things you see up here,

liknande dei tingene dykk ser her oppe,

and had them laid out on a table for the kids.

og hadde spreidd dei ut på eit bord, for borna.

And, from my experience, you know, kids are naturally curious

Mi erfaring er at born er naturleg nysgjerrige

about what they don't know, or don't understand,

om det dei ikkje kjennar til, eller ikkje forstår,

or is foreign to them.

eller det som er framand for dei.

They only learn to be frightened of those differences

Dei lerer kun å vere redde for desse forskjellane

when an adult influences them to behave that way,

når ein vaksen påverkar dei til å oppføra seg slik,

and maybe censors that natural curiosity,

og kanskje sensurerar den naturlege nysgjerrigheita,

or you know, reins in the question-asking

eller som du veit, legg band på det å stille spørsmål

in the hopes of them being polite little kids.

i håp om å få høflege små born.

So I just pictured a first grade teacher out in the lobby

Så, eg berre førestelte meg ei fyrsteklasselærar ute i lobbyen

with these unruly kids, saying, "Now, whatever you do,

med desse kavande borna, som seier, "Nå, kva enn dykk gjer,

don't stare at her legs."

ikkje stir på beina hennar."

But, of course, that's the point.

Men, selvfølgeleg, det er jo poenget.

That's why I was there, I wanted to invite them to look and explore.

Det var derfor eg var der, eg ville invitera dei til å sjå og utforske.

So I made a deal with the adults

Så, eg gjorde ei avtale med dei vaksne

that the kids could come in without any adults for two minutes

at borna kunne koma inn, utan vaksne, i to minuttar,

on their own.

på eiga hand.

The doors open, the kids descend on this table of legs,

Dørane opnar seg, borna samlar seg ved dette bordet med bein,

and they are poking and prodding, and they're wiggling toes,

og dei prikkar og trykkar, dei bevegar tærne,

and they're trying to put their full weight on the sprinting leg

og dei prøver å leggja all vekta si på sprintbeinet

to see what happens with that.

for å sjå kva som skjer då.

And I said, "Kids, really quickly --

Eg sa, "born, veldig kjapt --

I woke up this morning, I decided I wanted to be able to jump over a house --

eg vakna opp denne morgonen, og eg bestemde meg for at eg ville vere i stand til å hoppa over eit hus.

nothing too big, two or three stories --

ikkje noko for svært, to eller tre etasjar --

but, if you could think of any animal, any superhero, any cartoon character,

men, om dykk kunne kome på eit eller anna dyr, superhelt, eller teikneserie figur,

anything you can dream up right now,

kva som helst som du kan drøyma fram nett no,

what kind of legs would you build me?"

kva for bein ville dykk ha lagd til meg?

And immediately a voice shouted, "Kangaroo!"

Og straks var det ei stemme som ropa, "kenguru!"

"No, no, no! Should be a frog!"

"Nei, nei, nei! Burde vere ein frosk!"

"No. It should be Go Go Gadget!"

"Nei. Det burde vere Go Go Gadget!"

"No, no, no! It should be the Incredibles."

"Nei, nei, nei! Det burde vere De Utrulege."

And other things that I don't -- aren't familiar with.

Og andre ting som eg ikkje -- er kjend med.

And then, one eight-year-old said,

Og med eitt sa ein åtteåring,

"Hey, why wouldn't you want to fly too?"

"Hey, ville ikkje du likt å fly også?"

And the whole room, including me, was like, "Yeah."

Og heile rommet inkludert meg var berre, "ja."

(Laughter)

(Latter)

And just like that, I went from being a woman

Og ganske enkelt, gjekk eg frå å vere ei kvinne

that these kids would have been trained to see as "disabled"

som desse borna ville vore trent til å sjå som "funksjonshemma"

to somebody that had potential that their bodies didn't have yet.

til nokon som hadde eit potensial som kroppane deira ikkje hadde enno.

Somebody that might even be super-abled.

Som kanskje t.o.m kunne vere "funksjons-sterk."

Interesting.

Interessant

So some of you actually saw me at TED, 11 years ago.

Så, nokre av dykk såg meg faktisk på TED, 11 år sidan,

And there's been a lot of talk about how life-changing this conference is

og det har vore mykje snakk om kor mykje konferansen endrar liva

for both speakers and attendees, and I am no exception.

til både foredragholderar og publikum, og eg er ikkje noko unntak.

TED literally was the launch pad to the next decade of my life's exploration.

TED var bokstaveleg talt oppskytningsrampen for det neste tiåret av mitt livs utforsking.

At the time, the legs I presented were groundbreaking in prosthetics.

På den tiden, var beina eg presenterte banebrytande innanfor proteser.

I had woven carbon fiber sprinting legs

Eg hadde vovne karbonfiber sprintbein

modeled after the hind leg of a cheetah,

modellert etter bakbeina på ein gepard.

which you may have seen on stage yesterday.

som dykk kan ha sett på scenen i går.

And also these very life-like, intrinsically painted silicone legs.

Og også desse veldig naturtro, elegant måla silikon beina.

So at the time, it was my opportunity to put a call out

Så på den tida, var det sjangsen min til å kome med ei oppfordring

to innovators outside the traditional medical prosthetic community

til innovatørar utanfor den tradisjonelle, medisin bransjen for proteser

to come bring their talent to the science and to the art

til å tilføre deira talent til vitskapen og kunsten

of building legs.

med å byggje bein.

So that we can stop compartmentalizing form, function and aesthetic,

Sånn at me kan slutta med å standarisera form, funksjon og estetikk,

and assigning them different values.

og i staden gje dei forskjellig betydning.

Well, lucky for me, a lot of people answered that call.

Vel, heldigvis for meg, svara mange folk på den oppfordringa.

And the journey started, funny enough, with a TED conference attendee --

Og reisa byrja, pussig nok, med ein besøkande på TED konferansen --

Chee Pearlman, who hopefully is in the audience somewhere today.

Chee Pearlman, som forhåpentlegvis er i salen idag.

She was the editor then of a magazine called ID,

Ho var redaktøren for eit magasin den gong kalla ID,

and she gave me a cover story.

der ho gav meg eit forside oppslag.

This started an incredible journey.

Dette starta ei forykande ferd.

Curious encounters were happening to me at the time;

Merkverdige møter hendte meg på den tiden;

I'd been accepting numerous invitations to speak

eg hadde drive å akseptert fleire invitasjonar til å snakka

on the design of the cheetah legs around the world.

om designet av gepard beina, rundt omkring i verda.

And people would come up to me after the conference, after my talk,

Folk kom opp til meg etter konferansen,

men and women.

menn og kvinner.

And the conversation would go something like this,

Og samtalen ville gå om lag slik,

"You know Aimee, you're very attractive.

"Du veit Aimee, du er veldig attraktiv."

You don't look disabled."

Du ser ikkje funksjonshemma ut."

(Laughter)

(Latter)

I thought, "Well, that's amazing,

Eg tenkte, "Vel, det er fasinerande,

because I don't feel disabled."

fordi eg føler meg ikkje funksjonshemma."

And it really opened my eyes to this conversation

Og det opna verkeleg augene mine for denne dialogen

that could be explored, about beauty.

som kunne utforskast, når det gjaldt skjønnheit.

What does a beautiful woman have to look like?

Kva treng ei vakker kvinne å sjå ut som?

What is a sexy body?

Kva er ein sexy kropp?

And interestingly, from an identity standpoint,

Og verdt å merkje seg, frå eit synspunkt om identitet,

what does it mean to have a disability?

kva vil det seie å ha ei funksjonshemming?

I mean, people -- Pamela Anderson has more prosthetic in her body than I do.

Eg meinar, folkens -- Pamela Anderson har fleire proteser i kroppen hennar enn meg.

Nobody calls her disabled.

Ingen kallar henne funksjonshemma.

(Laughter)

(Latter)

So this magazine, through the hands of graphic designer Peter Saville,

Så, dette magasinet, gjekk frå grafisk designar Peter Saville,

went to fashion designer Alexander McQueen, and photographer Nick Knight,

til mote designar Alexander McQueen, og fotograf Nick Knight,

who were also interested in exploring that conversation.

som også var interessert i å utforska den dialogen.

So, three months after TED I found myself on a plane

Så, tre månader etter TED var eg på eit fly

to London, doing my first fashion shoot,

til London, for å gjere min første mote jobb,

which resulted in this cover --

som resulterte i dette omslaget --

"Fashion-able"?

Funksjons-mote?

Three months after that, I did my first runway show for Alexander McQueen

Tre månader etter det, gjekk eg første gong på catwalk for for Alexander McQueen

on a pair of hand-carved wooden legs made from solid ash.

på eit par håndlagde, utskorne bein av tre lagd av solid ask.

Nobody knew -- everyone thought they were wooden boots.

Ingen visste -- alle trudde dei var treaktige støvlar.

Actually, I have them on stage with me:

Eg har dei faktisk med meg her:

grapevines, magnolias -- truly stunning.

Vinranker, magnoliaer, verkeleg imponerande.

Poetry matters.

Poesi er viktig.

Poetry is what elevates the banal and neglected object

Poesi er det som hevar det banale og forsømde objektet

to a realm of art.

opp til eit kunstnarleg plan.

It can transform the thing that might have made people fearful

Det kan transformera tingen som kunne ha gjort folk redde

into something that invites them to look,

til noko som inviterar dem til å sjå,

and look a little longer,

og sjå litt lengre,

and maybe even understand.

og kanskje t.o.m. forstå.

I learned this firsthand with my next adventure.

Eg fekk førstehands kjennskap til dette på mitt neste eventyr.

The artist Matthew Barney, in his film opus called the "The Cremaster Cycle."

Artisten Matthew Barney, i sitt film opus kalla Kremaster Syklusen.

This is where it really hit home for me --

Det var då det verkeleg traff meg --

that my legs could be wearable sculpture.

at beina mine kunne vere kledeleg kunst.

And even at this point, I started to move away from the need to replicate human-ness

Allerede då, byrja eg å bevega meg bort frå behovet om å kopiera det menneskelege,

as the only aesthetic ideal.

som det einaste estetiske idealet.

So we made what people lovingly referred to as glass legs

Så me lagde det som folk elskverdig refererar til som kalla glass bein

even though they're actually optically clear polyurethane,

sjølv om dei eigentleg er optisk klar polyurethane

a.k.a. bowling ball material.

også kalla bowling ball materiale.

Heavy!

Tungt!

Then we made these legs that are cast in soil

Så lagde me desse beina, forma av jord.

with a potato root system growing in them, and beetroots out the top,

med eit system av potet røter veksande igjennom, og raudbetar ut toppen.

and a very lovely brass toe.

og ein yndig tå av messing.

That's a good close-up of that one.

Det er eit godt nærbilete av den.

Then another character was a half-woman, half-cheetah --

Og så er det ein annan karakter som var halvt kvinne, halvt gepard --

a little homage to my life as an athlete.

ei lita heidring av livet mitt som sportsutøvar.

14 hours of prosthetic make-up

14 timar med sminke meint for protesar.

to get into a creature that had articulated paws,

for å bli til eit dyr med artikulerte potar,

claws and a tail that whipped around,

klør og ein hale som vifta rundt,

like a gecko.

som ein øgle.

(Laughter)

(Latter)

And then another pair of legs we collaborated on were these --

Og så eit anna par bein me samarbeidde på var desse ...

look like jellyfish legs,

ser ut som manet bein.

also polyurethane.

Også av plast.

And the only purpose that these legs can serve,

Det einaste føremålet som desse beina kan tene

outside the context of the film,

utanfor ein film kontekst,

is to provoke the senses and ignite the imagination.

er å provosera sansane våre og tenna fantasien.

So whimsy matters.

Så, det å vimse er viktig

Today, I have over a dozen pair of prosthetic legs

Idag har eg over eit dusin par bein protesar.

that various people have made for me,

som diverse personar har laga for meg,

and with them I have different negotiations of the terrain under my feet,

og med desse har eg forskjellige opplevingar med underlaget.

and I can change my height --

Og eg kan endre høgda mi --

I have a variable of five different heights.

eg kjem i fem forskjellige høgder.

(Laughter)

(Latter)

Today, I'm 6'1".

Idag er eg 1,85m.

And I had these legs made a little over a year ago

Og eg fekk lagd desse beina litt over eit år sidan

at Dorset Orthopedic in England

ved Dorset Ortopedisk i England

and when I brought them home to Manhattan,

og når eg brakte dei med meg heim til Manhattan,

my first night out on the town, I went to a very fancy party.

hadde eg mi første natt ute på byen, på eit veldig fancy party.

And a girl was there who has known me for years

Og det var ei jente der som hadde kjend meg i fleire år

at my normal 5'8".

med mine normale 1.73m.

Her mouth dropped open when she saw me,

Ho måpa idet ho såg meg,

and she went, "But you're so tall!"

og ho forsatte med, "Men du er så høg!"

And I said, "I know. Isn't it fun?"

Og eg sa, "Eg veit. Er det ikkje morosamt?"

I mean, it's a little bit like wearing stilts on stilts,

Vel, det er litt som å ha stylter oppå styler,

but I have an entirely new relationship to door jams

men eg har eit heilt nytt forhold til dør karmar

that I never expected I would ever have.

som eg aldri hadde forventa eg skulle ha.

And I was having fun with it.

Og eg hadde det gøy med det.

And she looked at me,

Ho såg på meg,

and she said, "But, Aimee, that's not fair."

og så sa ho, "Men, Aimee, det er ikkje rettferdig."

(Laughter)

(Latter)

(Applause)

(Applaus)

And the incredible thing was she really meant it.

Og det utrulege var at ho verkeleg meinte det.

It's not fair that you can change your height,

Det er ikkje rettferdig at du kan forandra høgda di,

as you want it.

som du berre vil.

And that's when I knew --

Og det var då eg visste --

that's when I knew that the conversation with society

det var då eg visste at dialogen i samfunnet,

has changed profoundly

har endra seg fundamentalt

in this last decade.

det siste tiåret.

It is no longer a conversation about overcoming deficiency.

Det er ikkje lengre ei dialog om å koma over feil og manglar.

It's a conversation about augmentation.

Det er ein dialog om forbetring.

It's a conversation about potential.

Det er ein dialog om potensialet.

A prosthetic limb doesn't represent the need to replace loss anymore.

Ein protese treng ikkje representera behovet for å erstatta eit tap lengre.

It can stand as a symbol that the wearer

Det kan stå som eit symbol om at beraren

has the power to create whatever it is that they want to create

har styrken til å få til kva enn dei vil

in that space.

i det rommet.

So people that society once considered to be disabled

Slik at folk som samfunnet ein gong tok for å vere funksjonshemma

can now become the architects of their own identities

kan nå vere arkitektane av deira eigne identitetar

and indeed continue to change those identities

og halde fram med å utvikle dei identitetane

by designing their bodies

gjennom å designa kroppane deira

from a place of empowerment.

frå eit myndiggjord ståsted.

And what is exciting to me so much right now

Og det som verkeleg begeistrar meg no

is that by combining cutting-edge technology --

er at ved å kombinera banebrytande teknologi --

robotics, bionics --

robotikk, biomekanikk --

with the age-old poetry,

med den eldgamle poesien,

we are moving closer to understanding our collective humanity.

kjem me nærare ei forståing av vår kollektive humanitet.

I think that if we want to discover the full potential

Eg trur at om me vil oppdaga det fulle potensialet

in our humanity,

i vår humanitet,

we need to celebrate those heartbreaking strengths

så treng me å feira dei hjerteskjerande styrkane.

and those glorious disabilities that we all have.

og dei flotte funksjonshemmingane som me alle har.

I think of Shakespeare's Shylock:

I tenkjar på Shakespeare's Shylock:

"If you prick us, do we not bleed,

"Om du stikk oss, blør me då ikkje?"

and if you tickle us, do we not laugh?"

"Og om du kitlar oss, ler me då ikkje?"

It is our humanity,

Det er vår humanitet,

and all the potential within it,

og alt potensialet i det,

that makes us beautiful.

som gjer oss vakre.

Thank you.

Takk så mykje.

(Applause)

(Applaus)