Courage is contagious | Damon Davis

Translator: Mathea-Mari Glittenberg Reviewer: Astrid Kristoffersen

So, I'm afraid.

Så, jeg er redd.

Right now,

Akkurat nå.

on this stage,

På denne scenen

I feel fear.

Jeg føler frykt.

In my life, I ain't met many people

I livet mitt har jeg ikke møtt mange

that will readily admit when they are afraid.

som innrømmer det når de er redde.

And I think that's because deep down,

Og jeg tror det er fordi, innerst inne,

they know how easy it spreads.

vet de hvor lett det sprer seg.

See, fear is like a disease.

Redsel er som sykdom.

When it moves, it moves like wildfire.

Når det beveger seg, sprer det seg som ild.

But what happens when,

Men hva skjer

even in the face of that fear,

når du møter frykten -

you do what you've got to do?

når du gjør det du må gjøre?

That's called courage.

Det heter mot.

And just like fear,

Og akkurat som redsel

courage is contagious.

er mot smittsomt.

See, I'm from East St. Louis, Illinois.

Jeg er fra East St.Louis, Illinois.

That's a small city

Det er en liten by

across the Mississippi River from St. Louis, Missouri.

på andre siden av Missisippi-elva av St. Louis, Missouri.

I have lived in and around St. Louis my entire life.

Jeg hadde bodd i St. Louis hele mitt liv,

When Michael Brown, Jr.,

da Michael Brown junior,

an ordinary teenager,

en vanlig tenåring,

was gunned down by police in 2014 in Ferguson, Missouri --

ble skutt av politiet i 2014 i Ferguson, Missouri.

another suburb, but north of St. Louis --

En annen forstad, nord for St. Louis.

I remember thinking,

Jeg husker at jeg tenkte

he ain't the first,

"han er ikke det første

and he won't be the last young kid to lose his life to law enforcement.

og han kommer ikke til å bli det siste offeret til politiet."

But see, his death was different.

Men hans død var annerledes.

When Mike was killed,

Når Mike ble drept,

I remember the powers that be trying to use fear as a weapon.

husker jeg at frykten vår ble brukt som et våpen.

The police response to a community in mourning was to use force

Politiets respons til et sørgende folk var å bruke makt

to impose fear:

for å skape frykt:

fear of militarized police,

frykt for militært politi,

imprisonment,

fangenskap,

fines.

bøter.

The media even tried to make us afraid of each other

Media prøvde å gjøre oss redde hverandre

by the way they spun the story.

gjennom måten de skrev historien på.

And all of these things have worked in the past.

Og alle disse tingene hadde fungert før.

But like I said, this time it was different.

Men som jeg sa, denne gangen var det annerledes.

Michael Brown's death and the subsequent treatment of the community

Michael Browns død og behandlingen av folk

led to a string of protests in and around Ferguson and St. Louis.

førte til protester i Ferguson og St.Louis.

When I got out to those protests about the fourth or fifth day,

Da jeg ble med og protesterte den fjerde, eller femte dagen,

it was not out of courage;

var det ikke av mot;

it was out of guilt.

men av skyldfølelse.

See, I'm black.

Dere skjønner - jeg er svart.

I don't know if y'all noticed that.

Jeg vet ikke om dere merket det

(Laughter)

(Latter)

But I couldn't sit in St. Louis, minutes away from Ferguson,

Men jeg kunne ikke sitte minutter vekke

and not go see.

og ikke gå bort og se.

So I got off my ass to go check it out.

Så jeg kom meg ut for å sjekke det.

When I got out there,

Da jeg kom ut dit,

I found something surprising.

fant jeg noe overraskende.

I found anger; there was a lot of that.

Jeg fant mye sinne.

But what I found more of was love.

Men det jeg fant mest av, var kjærlighet.

People with love for themselves.

Folk som elsket seg selv.

Love for their community.

Som elsket samfunnet sitt.

And it was beautiful --

Og det var vakkert.

until the police showed up.

Helt til politiet kom.

Then a new emotion was interjected into the conversation:

Da spredde en ny følelse seg i samtalene:

fear.

frykt.

Now, I'm not going to lie;

Nå skal jeg ikke lyve;

when I saw those armored vehicles,

Da jeg så de bevæpnede bilene

and all that gear

og alt det utstyret

and all those guns

og alle pistolene

and all those police

og alle de politimennene,

I was terrified --

var jeg livredd -

personally.

personlig.

And when I looked around that crowd,

Og da jeg så rundt meg i mengden,

I saw a lot of people that had the same thing going on.

så jeg mange som følte det samme.

But I also saw people with something else inside of them.

Men jeg så også folk med noe annet i seg.

That was courage.

Det var mot.

See, those people yelled,

For de folkene skrek,

and they screamed,

og de ropte,

and they were not about to back down from the police.

og de var ikke i ferd med å gi seg.

They were past that point.

De hadde kommet forbi det.

And then I could feel something in me changing,

Og jeg følte noe inni meg endre seg,

so I yelled and I screamed,

så jeg ropte og skrek,

and I noticed that everybody around me was doing the same thing.

og alle rundt meg gjorde det samme.

And there was nothing like that feeling.

Og ingenting var som den følelsen.

So I decided I wanted to do something more.

Så jeg bestemte meg for å gjøre mer.

I went home, I thought: I'm an artist. I make shit.

Jeg dro hjem og tenkte: Jeg er kunstner. Jeg lager ting.

So I started making things specific to the protest,

Så jeg begynte å lage ting til protestene.

things that would be weapons in a spiritual war,

Ting som ble våpen i en åndelig krig,

things that would give people voice

ting som ga folk en stemme

and things that would fortify them for the road ahead.

ting som ville styrke dem på veien videre.

I did a project where I took pictures of the hands of protesters

Jeg tok bilder av protestantenes hender

and put them up and down the boarded-up buildings

og hang dem på avstengte bygninger

and community shops.

og lokale butikker.

My goal was to raise awareness and to raise the morale.

Målet mitt var å skape bevissthet og moral.

And I think, for a minute at least,

Og jeg tror at jeg, i det minste i et minutt,

it did just that.

gjorde akkurat det.

Then I thought, I want to uplift the stories of these people

Så tenkte jeg, jeg vil fortelle historier om de folkene

I was watching being courageous in the moment.

jeg så var modige i øyeblikket.

And myself and my friend,

Og min venn og jeg,

and filmmaker and partner Sabaah Folayan

og filmskaper og partner Sabaah Folayan,

did just that with our documentary,

fanget disse øyeblikkene i vår dokumentar

"Whose Streets?"

"Whose Streets?"

I kind of became a conduit

Jeg ble på en måte en ledning

for all of this courage that was given to me.

for alt motet som ble gitt til meg.

And I think that's part of our job as artists.

Og tror det er en del av kunsteres jobb.

I think we should be conveyors of courage in the work that we do.

Jeg tror vi alle burde vise mot i jobben.

And I think that we are the wall between the normal folks

Og jeg tror at vi er veggen mellom normale folk

and the people that use their power to spread fear and hate,

og folkene som bruker sin makt til å spre frykt og hat,

especially in times like these.

spesielt i disse tider.

So I'm going to ask you.

Så jeg skal spørre deg.

Y'all the movers and the shakers,

Dere har alle stor påvirkningskraft

you know, the thought leaders:

og er tankeledere:

What are you gonna do

Hva skal dere gjøre

with the gifts that you've been given

med gavene som er blitt gitt dere for

to break us from the fear the binds us every day?

å bryte frykten som binder oss hver dag?

Because, see, I'm afraid every day.

For jeg er redd hver dag.

I can't remember a time when I wasn't.

Jeg kan ikke huske sist jeg ikke var det.

But once I figured out that fear was not put in me to cripple me,

Men da jeg forsto at frykt ikke hemmer meg,

it was there to protect me,

at det var der for å beskytte meg,

and once I figured out how to use that fear,

og da jeg forsto hvordan man bruker frykt

I found my power.

fant jeg mine krefter.

Thank you.

Tusen takk.

(Applause)

(Applaus)