How to Raise Successful Kids -- Without Over-Parenting | Julie Lythcott-Haims | TED

Translator: Ragnhild Krogh Reviewer: Marleen Laschet

You know, I didn't set out to be a parenting expert.

Vet du, jeg mente aldri å bli en ekspert på foreldrerollen.

In fact, I'm not very interested in parenting, per Se.

faktisk er jeg ikke særlig interessert i foreldreskap, som sådan.

It's just that there's a certain style of parenting these days

det er bare at det er en særlig type foreldrerolle i dag

that is kind of messing up kids,

som er den typen som ødelegger unger,

impeding their chances to develop into theirselves.

som minsker sjansene deres til å utvikle seg til seg selv.

There's a certain style of parenting these days

Det er en særlig type foreldrerolle i dag

that's getting in the way.

som kommer i veien.

I guess what I'm saying is,

Det jeg sier er dette:

we spend a lot of time being very concerned

Vi bruker mye tid på å være veldig bekymret

about parents who aren't involved enough in the lives of their kids

for foreldre som ikke involverer seg nok i sine ungers liv

and their education or their upbringing,

og i utdannelsen og oppdragelsen deres.

and rightly so.

Og med rette.

But at the other end of the spectrum,

Men i den andre enden av skalaen

there's a lot of harm going on there as well,

skjer det også mye skade.

where parents feel a kid can't be successful

der foreldre føler at et barn ikke kan være fremgangsrikt

unless the parent is protecting and preventing at every turn

uten at forelderen beskytter og forebygger i hver sving

and hovering over every happening, and micromanaging every moment,

og henger over hver hendelse og detaljstyrer hvert øyeblikk,

and steering their kid towards some small subset of colleges and careers.

og styrer sitt barn mot et smalt utvalg av colleger og karrierer.

When we raise kids this way,

Når vi oppdrar unger på denne måten,

and I'll say we,

og jeg sier "vi",

because Lord knows, in raising my two teenagers,

fordi, Herren vet, at i oppdragelsen av mine to tenåringer,

I've had these tendencies myself,

har jeg hatt slike tendenser selv,

our kids end up leading a kind of checklisted childhood.

ender ungene våre opp med å ha en barndom med en sjekkliste.

And here's what the checklisted childhood looks like.

Og slik ser en barndom med sjekkliste ut:

We keep them safe and sound

Vi holder dem trygge og sunne

and fed and watered,

og mater og vanner dem,

and then we want to be sure they go to the right schools,

og vi må være sikre på at de går på de rette skolene,

that they're in the right classes at the right schools,

at de er i de rette klassene på de rette skolene,

and that they get the right grades in the right classes in the right schools.

at de får rette karakterer i rett klasse på rett skole.

Ikke bare karakterene, også poengsummene,

But not just the grades, the scores,

og ikke bare karakterer og poeng, men utmerkelser og premier

and not just the grades and scores, but the accolades and the awards

og sporter, aktiviteter, lederskap.

and the sports, the activities, the leadership.

Vi sier: "Ikke bare bli med i en klubb,

We tell our kids, don't just join a club,

start en klubb, for colleger vil ha det.

start a club, because colleges want to see that.

And check the box for community service.

Og kryss av for samfunnstjeneste.

I mean, show the colleges you care about others.

Jeg mener, vis collegene at du bryr deg om andre

(Laughter)

(Latter)

And all of this is done to some hoped-for degree of perfection.

Og alt dette blir gjort i håp om en høy grad av perfeksjon.

We expect our kids to perform at a level of perfection

Vi forventer at barna våre skal prestere perfekt

we were never asked to perform at ourselves,

på et nivå vi aldri ble bedt om å prestere på,

and so because so much is required,

og fordi såpass er nødvendig,

we think,

tror vi,

well then, of course we parents have to argue with every teacher

og selvsagt må vi foreldre krangle med hver eneste lærer

and principal and coach and referee

og rektor og trener og dommer

and act like our kid's concierge

og oppføre oss som vårt barns forvalter

and personal handler

og personlige assistent

and secretary.

og sekretær.

And then with our kids, our precious kids,

Og så, med våre dyrebare unger,

we spend so much time nudging,

bruker vi så mye tid på å puffe,

cajoling, hinting, helping, haggling, nagging as the case may be,

dytte, hinte, hjelpe, prute, mase, til og med,

to be sure they're not screwing up,

for å være sikker på at de ikke roter det til,

not closing doors,

ikke stenger dører,

not ruining their future,

ikke ødelegger framtida,

some hoped-for admission

et ønsket opptak

to a tiny handful of colleges

hos en liten handfull colleger

that deny almost every applicant.

som avviser nesten alle søkere.

And here's what it feels like to be a kid in this checklisted childhood.

Og sånn er det det føles å være et barn i en barndom med sjekkliste.

First of all, there's no time for free play.

Først og fremst er det ingen tid til frilek.

There's no room in the afternoons,

Det er ingen rom i ettermiddagene,

because everything has to be enriching, we think.

fordi alt må være berikende, tror vi.

It's as if every piece of homework, every quiz, every activity

Det er som om hver lille lekse, hver prøve, hver aktivitet

is a make-or-break moment for this future we have in mind for them,

er et synk-eller-svøm-øyeblikk for framtiden vi har tenkt oss for dem

and we absolve them of helping out around the house,

og vi fritar dem for å hjelpe til i huset,

and we even absolve them of getting enough sleep

og vi fritar dem til og med fra å få nok søvn

as long as they're checking off the items on their checklist.

så lenge de krysser av punktene på sjekklista.

And in the checklisted childhood, we say we just want them to be happy,

Og i barndommen med sjekkliste sier vi at vi bare vil at de skal være lykkelige

but when they come home from school,

men når de kommer hjem fra skolen,

what we ask about all too often first

er det første vi spør om

is their homework and their grades.

leksene og karakterene.

And they see in our faces

Og i ansiktene våre ser de

that our approval, that our love,

at vår godkjenning, vår kjærlighet

that their very worth,

at deres verdi

comes from A's.

kommer fra karakteren A.

And then we walk alongside them

Og så går vi ved siden av dem

and offer clucking praise like a trainer at the Westminster Dog Show --

med tilsnakk som en hundetrener--

(Laughter)

(Latter)

coaxing them to just jump a little higher and soar a little farther,

overtaler dem til å hoppe bare litt høyere og sveve litt lengre,

day after day after day.

dag etter dag etter dag.

And when they get to high school,

Og når de kommer til high school, sier de ikke:

they don't say, "Well, what might I be interested in studying

"Hva kan jeg være interessert i å studere

eller ha som aktivitet?"

or doing as an activity?"

They go to counselors and they say,

De går til rådgivere og sier:

"What do I need to do to get into the right college?"

"Hva må jeg gjøre for å komme inn på rett college?"

And then, when the grades start to roll in in high school,

Og så, når karakterene begynner å rulle inn på high school,

and they're getting some B's,

og de får noen B´er,

or God forbid some C's,

eller, Gud forby, noen C´er,

they frantically text their friends

tekster de vennene sine frenetisk

and say, "Has anyone ever gotten into the right college with these grades?"

og sier: "Har noen noengang kommet inn på rett college med sånne karakterer?"

And our kids,

Og ungene våre,

regardless of where they end up at the end of high school,

uansett hvor de ender opp etter high school

they're breathless.

mister pusten.

They're brittle.

De er skjøre.

They're a little burned out.

De er litt utbrent.

They're a little old before their time,

De er litt gamle før tida:

wishing the grown-ups in their lives had said, "What you've done is enough,

De ønsker at de voksne i deres liv hadde sagt: "Det du har gjort er nok,

this effort you've put forth in childhood is enough."

denne innsatsen i barndom du har vist, er nok."

And they're withering now under high rates of anxiety and depression

Og de visner hen av av angst og depresjon

and some of them are wondering,

og noen av dem undrer:

will this life ever turn out to have been worth it?

Vil dette livet noensinne vise seg å være verdt det?

Well, we parents,

Vel, vi foreldre,

we parents are pretty sure it's all worth it.

vi foreldre er ganske sikre på at det er verdt det.

We seem to behave --

Vi oppfører oss som vi bokstavelig talt tror at de ikke vil ha en fremtid

it's like we literally think they will have no future

if they don't get into one of these tiny set of colleges or careers

hvis de ikke kommer inn på dette smale utvalget college eller karrierer

we have in mind for them.

Vi har sett oss ut for dem.

Or maybe, maybe, we're just afraid

Eller kanskje, kanskje, er vi bare redde for

they won't have a future we can brag about

at de ikke får en framtid vi kan skryte av

to our friends and with stickers on the backs of our cars.

til venner og med klistremerker bak på bilen.

Yeah.

Ja

(Applause)

(Applaus)

But if you look at what we've done,

Men hvis du ser på hva vi har gjort,

if you have the courage to really look at it,

hvis du har mot til å virkelig se på det,

you'll see that not only do our kids think their worth comes

vil du se at ikke bare tror barna våre at deres verdi kommer

from grades and scores,

fra karakterer og poeng,

but that when we live right up inside their precious developing minds

men at når vi lever inni deres dyrebare, utviklende sinn

all the time, like our very own version of the movie "Being John Malkovich,"

hele tiden, som i din egen versjon av filmen "Being John Malkovich,"

we send our children the message:

sender vi ungene våre beskjeden:

"Hey kid, I don't think you can actually achieve any of this without me."

"Hei, jeg tror ikke du faktisk kan oppnå noe av dette uten meg."

And so with our overhelp,

Og så, med vår over-hjelping,

our overprotection and overdirection and hand-holding,

vår overbeskyttelse og overdirigering og handholding,

we deprive our kids of the chance to build self-efficacy,

frarøver vi ungene våre sjansen til å bygge mestringstro,

which is a really fundamental tenet of the human psyche,

som er et virkelig viktig prinsipp i den menneskelige psyke,

far more important than that self-esteem they get

mye viktigere enn selvtilliten de får

every time we applaud.

hver gang vi applauderer.

Self-efficacy is built when one sees that one's own actions lead to outcomes,

Mestringstro er bygd når noen ser at deres egen handling fører til resultater,

not --

ikke --

There you go.

Akkurat

(Applause)

(Applaus)

Not one's parents' actions on one's behalf,

Ikke foreldrenes handling på deres vegne,

but when one's own actions lead to outcomes.

men når egne handlinger fører til resultater.

So simply put,

Så, ganske enkelt forklart:

if our children are to develop self-efficacy, and they must,

Hvis ungene våre skal utvikle mestringstro, og det må de,

then they have to do a whole lot more of the thinking, planning, deciding,

så må de gjøre en hel del mer av tenking, planlegging, bestemming,

doing, hoping, coping, trial and error,

gjøring, håping, mestring, prøving og feiling,

dreaming and experiencing of life

drømming og erfaring av livet

for themselves.

på egen hånd.

Now, am I saying

Sier jeg at

every kid is hard-working and motivated

hvert barn er hardtarbeidende og motivert

and doesn't need a parent's involvement or interest in their lives,

og trenger ikke foreldrenes involvering eller interesse i sitt liv,

and we should just back off and let go?

og at vi bare skal skygge banen og la det være?

Hell no.

Ikke helvete.

(Laughter)

(Latter)

That is not what I'm saying.

Det er ikke det jeg sier.

What I'm saying is, when we treat grades and scores and accolades and awards

Det jeg sier er at når vi behandler karakterer og poeng og utmerkelser

as the purpose of childhood,

som formålet med barndommen,

all in furtherance of some hoped-for admission to a tiny number of colleges

for å fremme et forhåpentlig inntak på et lite utvalg colleger

or entrance to a small number of careers,

eller inngangsbilletten til et lite antall karrierer,

that that's too narrow a definition of success for our kids.

at det er en for smal definisjon av suksess for våre barn.

And even though we might help them achieve some short-term wins

Og selv om vi tror at vi kan hjelpe dem oppnå noen kortsiktige seire

by overhelping --

ved å overhjelpe --

like they get a better grade if we help them do their homework,

slik de får bedre karakterer hvis vi hjelper dem med leksene,

they might end up with a longer childhood résumé when we help --

så kan de ende opp med en lengre barndoms-cv når vi hjelper

what I'm saying is that all of this comes at a long-term cost

Det jeg sier er at alt dette kommer med en langtidskostnad

to their sense of self.

for deres selvtillit.

What I'm saying is, we should be less concerned

Det jeg sier er, vi burde være mindre bekymret

with the specific set of colleges

av hvilket spesifikke colleger

they might be able to apply to or might get into

de kan ha muligheten til å søke eller komme inn på

and far more concerned that they have the habits, the mindset, the skill set,

og mye mer bekymret for at de har vanene, tenkemåtene, ferdighetene,

the wellness, to be successful wherever they go.

velværen til å være suksessrik hvor enn de går.

What I'm saying is,

Det jeg sier er,

our kids need us to be a little less obsessed with grades and scores

våre barn trenger at vi er litt mindre besatt av karakterer og poengsummer

and a whole lot more interested

og mye mer interessert

in childhood providing a foundation for their success

i at barndommen gir et fundament for suksess

built on things like love

bygd på kjærlighet

and chores.

og plikter

(Laughter)

(Latter)

(Applause)

(Applaus)

Did I just say chores? Did I just say chores? I really did.

Sa jeg akkurat plikter? Sa jeg akkurat plikter? Jeg gjorde det.

But really, here's why.

Men, virkelig, dette er hvorfor.

The longest longitudinal study of humans ever conducted

Den lengste studien som noensinne er gjort på mennesker

is called the Harvard Grant Study.

kalles Harvard Grant studien.

It found that professional success in life,

Den fant at yrkesmessig suksess i livet,

which is what we want for our kids,

som er det vi ønsker for ungene våre,

that professional success in life comes from having done chores as a kid,

den suksessen i livet kommer fra å ha hatt plikter som barn,

and the earlier you started, the better,

og jo tidligere man starter, dess bedre,

that a roll-up-your-sleeves- and-pitch-in mindset,

at en brett-opp-armene-innstilling,

a mindset that says, there's some unpleasant work,

en innstilling som sier: "Der er noe ubehagelig å gjøre,

someone's got to do it, it might as well be me,

noen må gjøre det, det kan like gjerne være meg,"

a mindset that says,

en innstilling som sier:

I will contribute my effort to the betterment of the whole,

"Jeg vil bidra med min innsats til det felles beste."

that that's what gets you ahead in the workplace.

At det er det som får deg framover på arbeidsplassen.

Now, we all know this. You know this.

Vi vet alle dette. Du vet dette.

(Applause)

(Applaus)

We all know this, and yet, in the checklisted childhood,

Alle sammen vet vi dette, og likvel, i barndommen med sjekkliste

we absolve our kids of doing the work of chores around the house,

fritar vi ungene våre fra å gjøre plikter i huset,

and then they end up as young adults in the workplace

og så ender de opp som unge voksne på arbeidsplassen,

still waiting for a checklist,

som venter på en sjekkliste,

but it doesn't exist,

men den eksisterer ikke,

and more importantly, lacking the impulse, the instinct

og enda viktigere, de mangler impulsen, instinktet

to roll up their sleeves and pitch in

til å brette opp ermene og ta et tak

and look around and wonder, how can I be useful to my colleagues?

og se seg rundt og undre hvordan kan jeg være til nytte for mine kolleger?

How can I anticipate a few steps ahead to what my boss might need?

Hvordan kan jeg forutse hva sjefen min trenger?

A second very important finding from the Harvard Grant Study

Et annet viktig funn fra Harvard Grant studien

said that happiness in life

sa at lykke i livet

comes from love,

kommer av kjærlighet,

not love of work,

ikke kjærlighet til arbeid,

love of humans:

kjærlighet til mennesker:

our spouse, our partner, our friends, our family.

ektefelle, partner, venner, familie.

So childhood needs to teach our kids how to love,

Så barndom må lære barna våre hvordan de skal elske,

and they can't love others if they don't first love themselves,

og de kan ikke elske andre hvis de ikke først elsker seg selv

and they won't love themselves if we can't offer them unconditional love.

og de vil ikke elske seg selv hvis ikke vi kan tilby dem uforbeholden kjærlighet

(Applause)

(Applaus)

Right.

Akkurat.

And so,

Og så,

instead of being obsessed with grades and scores

isteden for å være besatt av karakterer og poeng

when our precious offspring come home from school,

når vårt dyrebare avkom kommer hjem fra skolen,

or we come home from work,

eller vi kommer hjem fra arbeid,

we need to close our technology, put away our phones,

så må vi se opp fra teknologien, legge vekk telefonene,

and look them in the eye

og se dem i øynene

and let them see the joy that fills our faces

og la dem se gleden som er i våre ansikter

when we see our child for the first time in a few hours.

når vi ser barnet vårt for første gang på noen timer.

And then we have to say,

Og så må vi si:

"How was your day?

"Hvordan var dagen din?

What did you like about today?"

Hva likte du med dagen i dag?"

And when your teenage daughter says, "Lunch," like mine did,

Og når din tenåringsdatter svarer: "Lunsjen," slik min gjorde,

and I want to hear about the math test,

og jeg vil høre om matteprøven,

not lunch,

ikke om lunsj,

you have to still take an interest in lunch.

så må du likvel interessere deg for lunsj.

You gotta say, "What was great about lunch today?"

Du må si: "Hva var flott med lunsjen i dag?"

They need to know they matter to us as humans,

De må vite at de betyr noe som mennesker for oss,

not because of their GPA.

ikke på grunn av karakterene.

All right, so you're thinking, chores and love,

Ok, så nå tenker du plikter og kjærlighet,

that sounds all well and good, but give me a break.

høres greit ut, men virkelig.

The colleges want to see top scores and grades

Collegene vil se toppkarakterer og poenger

and accolades and awards, and I'm going to tell you, sort of.

og utmerkelser og priser, og jeg skal fortelle deg, på en måte,

The very biggest brand-name schools are asking that of our young adults,

at de mest kjente skolene vil ha det fra våre unge voksne,

but here's the good news.

men her er de gode nyhetene:

Contrary to what the college rankings racket would have us believe --

I motsetning til hva collegenes ranking-støy vil ha oss til å tro --

(Applause)

(Applaus)

så må du ikke gå på en av de største eller mest kjente skolene

you don't have to go to one of the biggest brand name schools

to be happy and successful in life.

for å bli lykkelig eller fremgangsrik i livet

Happy and successful people went to state school,

Lykkelige og suksessrike folk gikk på statlige skoler,

went to a small college no one has heard of,

gikk på et lite college som ingen har hørt om,

went to community college,

gikk på offentlige colleger,

went to a college over here and flunked out.

gikk på et college her borte og strøyk.

(Applause)

(Applaus)

The evidence is in this room, is in our communities,

Beviset er i dette rommet, er i nærmiljøene våre,

that this is the truth.

det er sannheten.

And if we could widen our blinders

Og hvis vi kunne ta av skylappene

and be willing to look at a few more colleges,

og være villige til å se på noen flere colleger,

maybe remove our own egos from the equation,

kanskje ta ut eget ego fra ligningen,

we could accept and embrace this truth and then realize,

kanskje vi kunne akseptere og omfavne denne sannheten og forstå

it is hardly the end of the world

at det neppe er verdens ende

if our kids don't go to one of those big brand-name schools.

om våre unger ikke går på en av de store velkjente skolene.

And more importantly,

Og enda viktigere,

if their childhood has not been lived according to a tyrannical checklist

hvis barndommen ikke har levd etter en tyrannisk sjekkliste,

then when they get to college,

så når de drar til college,

whichever one it is,

uansett hvilket,

well, they'll have gone there on their own volition,

så har de dratt dit etter egen fri vilje,

fueled by their own desire,

drevet av egne ønsker,

capable and ready to thrive there.

i stand og klar til å blomstre der.

I have to admit something to you.

Jeg må innrømme noe til dere.

I've got two kids I mentioned, Sawyer and Avery.

Jeg nevnte at jeg har to barn, Sawyer og Avery.

They're teenagers.

De er tenåringer.

And once upon a time,

Og en gang i tiden,

I think I was treating my Sawyer and Avery

behandlet jeg Sawyer og Avery

like little bonsai trees --

som små bonsaitrær --

(Laughter)

(Latter)

that I was going to carefully clip and prune

som jeg skulle forsiktig klippe og trimme

and shape into some perfect form of a human

og forme til en perfekt menneskeform

that might just be perfect enough to warrant them admission

som kanskje kunne bli perfekt nok til å fortjene adgang

to one of the most highly selective colleges.

til en av de mest selektive colleger.

But I've come to realize, after working with thousands of other people's kids --

Men jeg har skjønt, etter å ha jobbet med tusenvis av andre folks barn --

(Laughter)

(Latter)

and raising two kids of my own,

og å ha oppdratt to egne barn,

my kids aren't bonsai trees.

at barna mine ikke er bonsaitrær.

They're wildflowers

De er villblomster

of an unknown genus and species --

av ukjent opprinnelse --

(Laughter)

(Latter)

and it's my job to provide a nourishing environment,

og det er min jobb å sørge for et nærende miljø,

to strengthen them through chores

å styrke dem med plikter

and to love them so they can love others and receive love

og elske dem så de kan elske andre og motta kjærlighet

and the college, the major, the career,

og collegene, graden, karrieren,

that's up to them.

er opp til dem.

My job is not to make them become what I would have them become,

Min jobb er ikke å få dem til å bli det jeg vil ha dem til å bli,

but to support them in becoming their glorious selves.

men å støtte dem i å bli sitt strålende selv.

Thank you.

Takk.

(Applause)

(Applaus)