A civil response to violence (with English subtitles) | Emiliano Salinas

Translator: Carolina Montero Reviewer: Sebastian Betti

Translator: Kjartan Steen-Olsen Reviewer: TED Translators admin

My name is Emiliano Salinas

Namnet mitt er Emiliano Salinas

and I'm going to talk about the role

og eg skal snakke om rolla

we members of society play

me som medlemmer av samfunnet speler

in the violent atmosphere

i det valdelege klimaet

this country is living in right now.

dette landet lever i nett no.

I was born in 1976.

Eg vart fødd i 1976.

I grew up in a traditional Mexican family.

Eg vaks opp i ein tradisjonell meksikansk familie.

As a child, I had a pretty normal life:

Som barn hadde eg eit ganske normalt liv:

I would go to school, play with my friends and cousins.

Eg gjekk på skule, og leika med venene og søskenbarna mine.

But then my father became President of Mexico

Men så vart far min president i Mexico

and my life changed.

og livet mitt vart endra.

What I'm about to say,

Det eg skal seie no,

at least some of what I'm about to say,

i alle fall noko av det eg skal seie,

will cause controversy.

vil skapa kontrovers.

Firstly, because I'm the one who's going to say it.

For det første fordi det er eg som seier det.

And secondly, because what I'm going to say is true,

For det andre fordi det eg skal seie er sant,

and it will make a lot of people nervous

og det vil gjere mange menneske urolege

because it's something we don't want to hear.

fordi det er noko vi ikkje vil høyre.

But it's imperative that we listen

Men det er naudsynt at vi høyrer på det

because it's undeniable and definitive.

for det er avgjerande, og unekteleg sant.

It will also make members of

Det vil òg gjere medlemmer av

criminal organizations nervous

kriminelle organisasjonar urolege

for the same reasons.

av dei same grunnane.

I'm going to talk about the role

Eg skal snakke om rolla

we members of society play

me som medlemmer av samfunnet speler

in this phenomenon,

i dette fenomenet,

and about four different response levels

og om fire ulike responsnivå

we citizens have against violence.

vi borgarar har mot vald.

I know many will find it difficult to separate the fact

Eg veit at mange vil finne det vanskeleg å skilje det

that I'm Carlos Salinas de Gortari's son

at eg er son av Carlos Salinas de Gortari

from the fact that I'm a citizen

frå det faktum at eg er ein borgar

concerned about the country's current situation.

som er uroleg over den situasjonen landet er i for tida.

Don't worry.

Ikkje tenk på det.

It's not necessary for understanding

Det trengs ikkje for å forstå

the importance of what I'm going to say.

kor viktig det eg no skal seie er.

I think we have a problem in Mexico.

Eg meiner vi har eit problem i Mexico.

We have a big problem.

Vi har eit stort problem.

I think there's consensus on this.

Eg trur det er semje om dette.

No one argues --

Ingen protesterer --

we all agree there's a problem.

vi er alle samde om at det er eit problem.

What we don't agree on

Det vi ikkje er samde om

is what the problem actually is.

er kva problemet faktisk er.

Is it the Zetas? The drug traffickers? The government?

Er det Zeta-kartellet? Narkotikasmuglarane? Styresmaktene?

Corruption? Poverty? Or is it something else?

Korrupsjon? Fattigdom? Eller er det noko anna?

I think none of these is the problem.

Eg trur ingen av desse er problemet.

I don't mean they don't deserve attention.

Eg meiner ikkje at dei ikkje fortener merksemd.

But we won't be able to take care of any of those things

Men vi kjem ikkje til å klare å ordne opp i noko av dette

if we don't solve the real problem

viss vi ikkje først løyser det eigentlege problemet

we have in Mexico first.

vi har i Mexico.

The real problem we have is

Det eigentlege problemet vi har er

most of us Mexicans, we believe we are victims

at dei fleste av oss meksikanarar, vi meiner at vi er offer

of our circumstances.

for omstenda våre.

We are a country of victims.

Vi er eit land av offer.

Historically, we've always acted as victims

Historisk sett har vi alltid tedd oss som offer

of something or somebody.

for noko eller nokon.

We were victims of the Spaniards.

Vi var offer for spanjolane.

Then we were victims of the French.

Så var vi offer for franskmennene.

Then we were victims of Don Porfirio.

Så var vi offer for Don Porfirio.

Then we were victims of the PRI.

Så var vi offer for PRI.

Even of Salinas.

Jamvel for Salinas.

And of El Peje.

Og for El Peje.

And now of the Zetas and the traffickers and the criminals and the kidnappers ...

Og no for Zetaene og smuglarane og forbrytarane og kidnapparane ...

Hold on! Wait a minute!

Vent no! Vent lite grann!

What if none of these things is the problem?

Kva om ingen av desse er problemet?

The problem is not the things we feel victims of.

Problemet er ikkje omstenda vi kjenner oss som offer for.

The problem is that we play the role of victims.

Problemet er at vi speler offerrolla.

We need to open our eyes and see that we are not victims.

Vi lyt opne augo våre og innsjå at vi ikkje er offer.

If only we stopped feeling like victims,

Viss berre vi kunne slutte å kjenne oss som offer,

if we stopped acting as victims,

viss vi heldt opp med å oppføre oss som offer,

our country would change so much!

ville landet vårt ha endra seg så mykje!

I'm going to talk about how to go from a society

Eg skal snakke om korleis ein kan gå frå eit samfunn

that acts as a victim of circumstances

som oppfører seg som offer for omstenda

to a responsible, involved society

til eit ansvarleg, engasjert samfunn

that takes the future of its country in its own hands.

som tek landet si framtid i sine eigne hender.

I'm going to talk about four different levels

Eg skal snakka om fire ulike nivå

of civil response against violence,

av siviliserte reaksjonar på vald,

from weakest

frå den svakaste

to strongest.

til den sterkaste.

The first level, the weakest level of civil response against violence,

Første nivå, den svakaste forma for sivilisert svar på vald,

is denial and apathy.

er fornekting og apati.

Today, much of Mexican society is in denial

I dag fornektar store delar av det meksikanske samfunnet

of the situation we're going through.

situasjonen vi går igjennom.

We want to go on with our daily life

Vi vil halde fram med kvardagen vår

even though we are not living under normal circumstances.

sjølv om vi ikkje lever under normale omstende.

Daily life in our country is,

Dagleglivet i landet vårt gjennomgår no,

to say the least,

for å seie det forsiktig,

under extraordinary, exceptional circumstances.

ekstraordinære, eksepsjonelle omstende.

It's like someone who has a serious illness

Det er som ein som har ein alvorleg sjukdom

and pretends it's the flu

og lèt som om det er influensa

and it will just go away.

og at det vil gå over av seg sjølv.

We want to pretend that Mexico has the flu.

Vi vil gjerne late som om Mexico har influensa.

But it doesn't.

Men det har det ikkje.

Mexico has cancer.

Mexico har kreft.

And if we don't do something about it,

Og om vi ikkje gjer noko med det,

the cancer will end up killing it.

vil kreften til slutt ta livet av det.

We need to move Mexican society

Vi lyt flytte det meksikanske samfunnet

from denial and apathy

frå fornekting og apati

to the next level of citizen response,

til neste nivå av borgarrespons,

which is, effectively, recognition.

som rett og slett er erkjenning.

And that recognition will sow fear --

Og denne erkjenninga vil skape frykt --

recognizing the seriousness of the situation.

erkjenninga av alvoret i situasjonen.

But, fear is better than apathy

Men frykt er betre enn apati

because fear makes us do something.

fordi frykt får oss til å gjere noko.

Many people in Mexico

Mange menneske i Mexico

are afraid today.

er redde i dag.

We're very afraid.

Vi er svært redde.

And we're acting out of that fear.

Og vi lever ut denne frykta.

And let me tell you what the problem is

Og lat meg seie dykk kva som er problemet

with acting out of fear --

med å handle ut frå frykt --

and this is the second level of civil response:

og dette er det andre nivået av sivilisert respons:

fear.

frykt.

Let's think about Mexican streets:

Lat oss tenkje på meksikanske gater:

they're unsafe because of violence,

dei er utrygge på grunn av vald,

so people stay at home.

så folk held seg heime.

Does that make streets more or less safe?

Gjer det gatene meir eller mindre trygge?

Less safe!

Mindre trygge!

So streets become more desolate and unsafe,

Så gatene vert meir folketomme og utrygge,

so we stay home more --

så vi held oss meir heime --

which makes streets even more desolate and unsafe,

noko som gjer gatene endå meir folketomme og utrygge,

and we stay home even more.

og vi held oss endå meir heime.

This vicious circle ends up with the whole population

Denne vonde sirkelen endar med at heile folket

stuck inside their houses, scared to death --

sit fast heime, livredde --

even more afraid than when we were out on the streets.

endå reddare enn då vi var ute i gatene.

We need to confront this fear.

Vi lyt konfrontrere denne frykta.

We need to move Mexican society,

Vi lyt løfte det meksikanske samfunnet,

the members of society who are at this level,

dei medlemmene av samfunnet som er på dette nivået,

to the next level, which is action.

opp til neste nivå, som er handling.

We need to face our fears and take back our streets,

Vi lyt sjå frykta i augo og ta attende gatene våre,

our cities, our neighborhoods.

byane våre, nabolaga våre.

For many people, acting involves courage.

For mange menneske involverer handling raseri.

We go from fear to courage.

Vi går frå frykt til sinne.

They say, "I can't take it anymore.

Dei seier, "Eg orkar ikkje meir.

Let's do something about it."

Lat oss gjere noko med det."

Recently --

I det siste --

this is a sensitive figure --

dette er eit ømtoleg tal --

35 public lynchings have been recorded

er det registrert 35 offentlege lynsjingar,

so far in 2010

så langt, i 2010

in Mexico.

i Mexico.

Usually it's one or two a year.

Det vanlege er éi eller to i året.

Now we're experiencing one every week.

No opplever vi ei kvar veke.

This shows that society is desperate

Dette syner at samfunnet er desperat

and it's taking the law into its own hands.

og at det tek lova i eigne hender.

Unfortunately, violent action --

Men valdelege handlingar --

though action is better than no action --

handling er rett nok betre enn mangel på handling --

but taking part in it

men å ta del i dette

only disguises violence.

skjuler berre valden.

If I'm violent with you

Viss eg er valdeleg mot deg

and you respond with violence,

og du svarer med vald,

you become part of the violence

så vert du ein del av valden

and you just disguise my violence.

og du skjuler mine valdelege handlingar.

So civil action

Så folkeleg handling

is vital,

er absolutt naudsynt,

but it's also vital to take people

men det er òg naudsynt at vi løftar folk

who are at the level of courage

som er på nivået for raseri

and violent action

og valdelege handlingar

to the next level,

til neste nivå,

which is non-violent action.

som er ikkje-valdelege handlingar.

It's pacific, coordinated civil action,

Det er fredeleg, koordinert, folkeleg handling,

which doesn't mean passive action.

som ikkje vil seie passiv handling.

It means it's determined and effective,

Det vil seie at den er målretta og effektiv,

but not violent.

men ikkje valdeleg.

There are examples of this kind of action in Mexico.

Det fins døme på denne typen handlingar i Mexico.

Two years ago, in Galena City, Chihuahua,

For to år sidan, i Galena City, Chihuahua,

a member of the community was kidnapped,

vart eit medlem av landbysamfunnet kidnappa,

Eric Le Barón.

Eric Le Barón.

His brothers, Benjamín and Julián,

Brørne hans, Benjamín og Julián,

got together with the rest of the community

samla resten av landsbyen

to think of the best course of action:

for å finne ut kva dei skulle gjere:

to pay the ransom,

å betale løysepengane,

to take up arms and go after the kidnappers

å ta til våpen og ta opp jakta på kidnapparane

or to ask the government for help.

eller å spørje styresmaktene om hjelp.

In the end, Benjamín and Julián decided

Til slutt bestemte Benjamín og Julián seg for

the best thing they could do

at den beste løysinga

was to organize the community and act together.

ville vere å organisere landsbysamfunnet og gjere noko i fellesskap.

So what did they do?

Så kva gjorde dei?

They mobilized the whole community of Le Barón

Dei mobiliserte heile krinsen rundt Le Barón

to go to Chihuahua,

og reiste til Chihuahua,

where they organized a sit-in

der dei organiserte ein sitt-ned-aksjon

in the central park of the city.

i parken i byen.

They sent a message to the kidnappers:

Dei sendte ei melding til kidnapparane:

"If you want your ransom come and get it.

"Kom og hent løysepengane viss de vil ha dei.

We'll be waiting for you right here."

Vi ventar på dykk her."

They stayed there.

Dei vart verande der.

Seven days later, Eric was set free

Sju dagar seinare vart Eric sett fri

and was able to return home.

og kunne reise heim.

This is an example of what an organized society can do,

Dette er eit døme på kva eit organisert samfunn kan gjere,

a society that acts.

eit samfunn i handling.

Of course, criminals can respond.

Sjølvsagt kan kriminelle svare.

And in this case, they did.

Og i dette tilfellet gjorde dei det.

On July 7th, 2009,

Den 7. juli 2009

Benjamín Le Barón was murdered.

vart Benjamín Le Barón drept.

But Julián Le Barón keeps working

Men Julián Le Barón held fram arbeidet

and he has been mobilizing communities in Chihuahua

og han har mobilisert samfunn i Chihuahua

for over a year.

i over eitt år.

And for over a year he has known that a price has been put on his head.

Og i over eitt år har han visst at det er utlova ein dusør for han.

But he keeps fighting.

Men han held fram med å kjempe.

He keeps organizing.

Han held fram med å organisere.

He keeps mobilizing.

Han held fram med å mobilisere.

These heroic acts are present all over the country.

Slikt heltemot finst over heile landet.

With a thousand Juliáns working together,

Med tusen Juliánar som arbeidde i hop,

Mexico would be a very different country.

ville Mexico ha vore eit anna land.

And they're out there!

Og dei finst der ute!

They just have to raise their hands.

Dei lyt berre rekke opp handa.

I was born in Mexico, I grew up in Mexico

Eg vart fødd i Mexico, eg vaks opp i Mexico

and along the way, I learned to love Mexico.

og undervegs lærte eg å elske Mexico.

I think anyone who has stepped foot on this land --

Eg trur alle som har sett føtene sine i dette landet --

not to mention all Mexican people --

for ikkje å snakke om meksikanarar sjølve --

will agree that it's not difficult

vil vere samde i at det ikkje er vanskeleg

to love Mexico.

å elske Mexico.

I've traveled a lot

Eg har reist mykje

and nowhere else have I found the passion Mexicans have.

men ingen annan stad har eg funne lidenskapen som meksikanarar har.

That devotion we feel

Det engasjementet vi syner

for the national football team.

for fotballandslaget.

That devotion we show

Det engasjementet vi syner

in helping victims of disasters,

når det gjeld å hjelpe katastrofeoffer,

such as the earthquake in 1985

slik som etter jordskjelvet i 1985

or this year's floods.

eller flaumane i år.

The passion with which we've been singing the national anthem

Den lidenskapen vi har sunge nasjonalsongen med

since we were kids.

sidan vi var barn.

When we thought Masiosare

Då vi trudde Masiosare

was the strange enemy,

var den ukjende fienden,

and we sang, with a childlike heart,

og vi song, med barnlege hjarte,

"a soldier in each son."

"ein soldat i kvar son."

I think the biggest insult,

Eg trur den største fornærminga,

the worst way you can offend a Mexican

den verste måten du kan fornærme meksikanarar på

is to insult their mother.

er å fornærme mor deira.

A mother is the most sacred thing in life.

Ei mor er det mest heilage i livet.

Mexico is our mother and today she cries out for her children.

Mexico er mor vår og i dag skrik ho ut i angst for barna sine.

We are going through the darkest moment

Vi går no igjennom den mørkaste tida

in our recent history.

i vår nyare historie.

Our mother, Mexico, is being violated before our very eyes.

Mor vår, Mexico, vert krenka rett framfor augo våre.

What are we going to do?

Kva skal vi gjere?

Masiosare, the strange enemy, is here.

Masiosare, den ukjende fienden, er her.

Where is the soldier in each son?

Kvar er soldaten i kvar son?

Mahatma Gandhi,

Mahatma Gandhi,

one of the greatest civil fighters of all time, said,

ein av dei største fredelege krigarane nokosinne, sa:

"Be the change you wish to see in the world."

"Ver sjølv den endringa du ønskjer å sjå i verda."

Today in Mexico we're asking for Gandhis.

I dag i Mexico spør vi etter gandhiar.

We need Gandhis.

Vi treng gandhiar.

We need men and women who love Mexico

Vi treng menn og kvinner som elsker Mexico

and who are willing to take action.

og som er viljuge til handling.

This is a call for every true Mexican

Dette er ei oppmoding til alle sanne meksikanarar

to join this initiative.

om å bli med på dette initiativet.

This is a call

Dette er eit opprop

so that every single thing we love about Mexico --

for at kvar og éin av dei tinga vi elskar ved Mexico --

the festivals, the markets,

festivalane, marknadene,

the restaurants, the cantinas,

restaurantane, skjenkestovene,

the tequila, the mariachis, the serenades,

tequilaen, mariachi-orkestra, serenadane,

the posadas, El Grito, the Day of the Dead,

gjestgjeveria, El Grito, dei daudes dag,

San Miguel, the joy, the passion for life,

San Miguel, gleda, lidenskapen for livet,

the fight and everything it means to be Mexican --

kampen og alt det vil seie å vere meksikansk --

doesn't disappear from this world.

ikkje forsvinn frå denne verda.

We're facing a very powerful opponent.

Vi står overfor ein mektig motstandar.

But we are many more.

Men vi er mange fleire.

They can take a man's life.

Dei kan ta livet av ein mann.

Anyone can kill me,

Kven som helst kan ta livet av meg,

or you, or you.

eller deg, eller deg.

But no one can kill

Men ingen kan ta livet av

the spirit of true Mexicans.

den sanne meksikanske sjela.

The battle is won,

Slaget er vunne,

but we still have to fight it.

men vi må likevel utkjempe det.

2000 years ago, the Roman poet Juvenal

For 2000 år sidan sa den romerske diktaren Juvenal

said something that today echoes

noko som i dag gjev gjenklang

in the heart of every true Mexican.

i hjartet til einkvar sann meksikanar.

He said, "Count it the greatest sin

Han sa, "Lat det reknast som stor synd

to prefer life to honor,

å velje livet framfor æra,

and for the sake of living

og for livets skuld

to lose what makes life worth living."

å gje slepp på det som gjer livet verdt å leve."

Thank you.

Takk.

(Applause)

(Applaus)