Janine di Giovanni: What I saw in the war

Translator: Joseph Geni Reviewer: Morton Bast

Translator: Rut Severinsen Reviewer: Martin Hassel

This is how war starts.

Slik startes en krig.

One day you're living your ordinary life,

En dag lever du ditt daglige liv,

you're planning to go to a party,

du skal på en fest,

you're taking your children to school,

du tar barna dine på skolen,

you're making a dentist appointment.

avtaler en time med tannlegen.

The next thing, the telephones go out,

Så plutselig blir telefonen død,

the TVs go out, there's armed men on the street,

Tv'en blir sort. Det er bevæpnede menn i gatene,

there's roadblocks.

veiblokkeringer.

Your life as you know it goes into suspended animation.

Livet du kjente, går i dvale.

It stops.

Det stopper opp.

I'm going to steal a story from a friend of mine,

Jeg vil stjele en fortelling fra en venn av meg,

a Bosnian friend, about what happened to her,

en bosnisk venn, om hva som hendte henne,

because I think it will illustrate for you exactly what it feels like.

fordi jeg tror det forklarer akkurat hvordan det er.

She was walking to work one day in April, 1992,

Hun gikk til jobben en dag i april, 1992,

in a miniskirt and high heels. She worked in a bank.

i et miniskjørt og høye hæler. Hun jobbet i en bank.

She was a young mother. She was someone who liked to party.

Hun var en ung mor. En som likte å dra på fest.

Great person.

Et flott menneske.

And suddenly she sees a tank

Og plutselig ser hun en stridsvogn,

ambling down the main road of Sarajevo

som sakte beveger seg frem hovedgaten i Sarajevo

knocking everything out of its path.

den slår alt ut av sin vei.

She thinks she's dreaming, but she's not.

Hun tror det er en drøm. Det er det ikke.

And she runs as any of us would have done

Og hun løper, som vi alle ville gjort.

and takes cover, and she hides behind a trash bin,

for å komme i dekning, og gjemmer seg bak en søppelkasse.

in her high heels and her miniskirt.

I høye hæler og miniskjørt.

And as she's hiding there, she's feeling ridiculous,

Og mens hun gjemmer seg der, føler hun seg helt latterlig.

but she's seeing this tank go by with soldiers

men hun ser denne stridsvognen passere med soldater

and people all over the place and chaos

og folk over alt. Kaos.

and she thinks, "I feel like Alice in Wonderland

Og hun tenker, "Jeg føler meg som Alice i Eventyrland"

going down the rabbit hole,

"på vei ned kaninhullet"

down, down, down into chaos,

"Ned, ned, ned i kaos."

and my life will never be the same again."

"Og livet mitt blir aldri det samme igjen."

A few weeks later, my friend was in a crowd of people

Få uker seinere stod vennen min i en folkemengde

pushing with her infant son in her arms

og dyttet seg fram med guttebabyen i sine armer

to give him to a stranger on a bus,

for å gi ham til en fremmed på en buss.

which was one of the last buses leaving Sarajevo

Det var en av de siste bussene som dro ut av Sarajevo

to take children out so they could be safe.

for å ta barn i trygghet.

And she remembers struggling with her mother to the front,

Og hun husker at hun kjempet seg frem i folkemengden med sin mor

crowds and crowds of people, "Take my child! Take my child!"

enorme mengder folk, "Ta barnet mitt! Ta mitt!"

and passing her son to someone through a window.

for så å gi fra seg sønnen til noen gjennom et vindu.

And she didn't see him for years.

Og hun så ham ikke på mange år.

The siege went on for three and a half years,

Landet var beleiret i tre og et halvt år,

and it was a siege without water,

og dette var en beleiring uten mat,

without power, without electricity, without heat, without food,

uten strøm, uten varme, uten mat,

in the middle of Europe, in the middle of the 20th century.

i midten av Europa, på det 20. århundre.

I had the honor of being one of those reporters

Jeg hadde æren av å være en av de reporterne

that lived through that siege,

som levde gjennom den beleiringen,

and I say I have the honor and the privilege of being there

Og jeg sier at det var en ære og et privilegium å være der

because it's taught me everything,

fordi det lærte meg alt,

not just about being a reporter, but about being a human being.

ikke bare om å være reporter, men om å være menneske.

I learned about compassion.

Jeg lærte om medfølelse.

I learned about ordinary people who could be heroes.

Jeg lærte at vanlige mennesker kunne bli helter.

I learned about sharing. I learned about camaraderie.

Jeg lærte om det å dele. Om kameratskap.

Most of all, I learned about love.

Mest av alt lærte jeg om kjærlighet.

Even in the midst of terrible destruction and death and chaos,

Selv midt i forferdelig ødeleggelse, død og kaos,

I learned how ordinary people could help their neighbors,

Så lærte jeg hvordan vanlige mennesker kunne hjelpe sine naboer,

share food, raise their children,

dele mat, oppdra sine barn,

drag someone who's being sniped at from the middle of the road

dra med seg noen som har blitt skutt på fra veien

even though you yourself were endangering your life,

selv om du selv ble satt i fare.

helping people get into taxis who were injured

Å hjelpe de som ble skadet.

to try to take them to hospitals.

Prøve å ta dem med til sykehus.

I learned so much about myself.

Jeg lærte så mye om meg selv.

Martha Gellhorn, who's one of my heroes, once said,

Martha Gellhorn, en av mine helter, sa en gang

"You can only love one war. The rest is responsibility."

"Du kan bare elske en krig. Resten er et ansvar."

I went on to cover many, many, many wars after that,

Jeg fortsatte å dekke mange, mange, mange kriger etter det,

so many that I lost count,

så mange at jeg har mistet tellingen,

but there was nothing like Sarajevo.

men det var ingenting som Sarajevo.

Last April, I went back to a very strange --

Sist april dro jeg tilbake til et veldig rart ...

what I called a deranged high school reunion.

hva jeg har kalt en forskrudd klassegjenforening.

What it was, was the 20th anniversary of the siege,

Det var 20-årsdagen siden beleiringen,

the beginning of the siege of Sarajevo,

starten på beleiringen av Sarajevo.

and I don't like the word "anniversary," because it sounds like a party,

Og jeg liker ikke å si det sånn, det får det til å høres ut som en fest.

and this was not a party.

Og dette var ingen fest.

It was a very somber gathering of the reporters

Det var en edruelig samling av reporterne,

that worked there during the war, humanitarian aid workers,

som jobbet der under krigen, humanitærarbeiderne,

and of course the brave and courageous people of Sarajevo themselves.

og selvfølgelig de tapre og djerve folkene av Sarajevo selv.

And the thing that struck me the most,

Det som slo meg,

that broke my heart,

det knuste hjertet mitt,

was walking down the main street of Sarajevo,

var å gå ned hovedgaten i Sarajevo,

where my friend Aida saw the tank coming 20 years ago,

hvor min venn Aida så stridsvognen komme for 20 år siden.

and in that road were more than 12,000 red chairs,

Og at i den gaten var mer enn 12 000 røde stoler,

empty,

tomme,

and every single one of them symbolized

en for hver

a person who had died during the siege,

som døde under beleiringen,

just in Sarajevo, not in all of Bosnia,

bare i Sarajevo, ikke hele Bosnia,

and it stretched from one end of the city

og det strakk seg fra en ende av byen

to a large part of it,

til en stor del av den,

and the saddest for me were the tiny little chairs

og det mest knusende var de bittesmå stolene

for the children.

for barna.

I now cover Syria,

Nå dekker jeg Syria,

and I started reporting it because I believed that

og jeg begynte å gjøre det fordi jeg tenke at

it needs to be done.

det må gjøres.

I believe a story there has to be told.

Jeg tror det er en fortelling der som må bli delt.

I see, again, a template of the war in Bosnia.

Jeg ser igjen, et nytt uttrykk av krigen i Bosnia.

And when I first arrived in Damascus,

Og når jeg først ankom Damaskus,

I saw this strange moment where people

Så så jeg noe spesielt, der folk

didn't seem to believe that war was going to descend,

ikke så ut til å tro at krig kom til å komme,

and it was exactly the same in Bosnia

og det var akkurat slik det var i Bosnia

and nearly every other country I've seen where war comes.

og nesten alle andre land jeg har sett krig komme.

People don't want to believe it's coming,

Folk vil ikke tro at det kommer,

so they don't leave, they don't leave before they can.

so de drar ikke, de drar ikke når de kan.

They don't get their money out.

De henter ikke ut pengene sine.

They stay because you want to stay in your home.

De blir fordi en vil jo være hjemme.

And then war and chaos descend.

Så kommer krig og kaos.

Rwanda is a place that haunts me a lot.

Rwanda er et sted som forfølger meg ofte.

In 1994, I briefly left Sarajevo to go report the genocide in Rwanda.

I 1994 forlot jeg Sarajevo en kort tid for å dekke folkemordet i Rwanda.

Between April and August, 1994,

Mellom april og august 1994,

one million people were slaughtered.

ble en million slaktet.

Now if those 12,000 chairs freaked me out

Så hvis de 12 000 stolene skremte meg

with the sheer number,

rent i tall,

I want you just for a second to think of a million people.

Så vil jeg at du skal se for deg en million mennesker.

And to give you some example, I remember

Og for å gi deg et eksempel, jeg husker

standing and looking down a road as far as I could see,

at jeg stod, og så bortover en vei, så langt jeg bare kunne,

at least a mile, and there were bodies piled twice my height

minst en mil, og det lå, dobbelt så høyt som meg

of the dead.

med døde kropper.

And that was just a small percentage of the dead.

Og det var bare en veldig liten andel av de døde.

And there were mothers holding their children

Og det var mødre som holdt sine barn

who had been caught in their last death throes.

som hadde blitt fanget i deres siste drapsbølger.

So we learn a lot from war,

Så vi lærer mye av krig,

and I mention Rwanda

og jeg snakker om Rwanda

because it is one place, like South Africa,

fordi det er et sted som Sør Afrika

where nearly 20 years on, there is healing.

hvor nær 20 år etter, settes det sammen igjen.

Fifty-six percent of the parliamentarians are women,

56% av nasjonalforsamlingen er kvinner,

which is fantastic,

som er fantastisk,

and there's also within the national constitution now,

det står nå også i deres grunnlov,

you're actually not allowed to say Hutu or Tutsi.

at det ikke er tillat å si Hutu eller Tutsi.

You're not allowed to identify anyone by ethnicity,

Det er ikke lov å klassifisere basert på entisitet,

which is, of course, what started the slaughter in the first place.

som er, selvfølgelig hva som startet massemordene til å begynne med.

And an aid worker friend of mine told me the most beautiful story,

En venn av meg som er hjelpearbeider fortalte meg en vakker historie,

or I find it beautiful.

eller, jeg syns den er vakker.

There was a group of children, mixed Hutus and Tutsis,

Det var en gruppe barn, både Hutuer og Tutsier,

and a group of women who were adopting them,

og en gruppe kvinner som skulle adoptere dem,

and they lined up and one was just given to the next.

og de sto på rekke, og en ble bare gitt til den neste.

There was no kind of compensation for, you're a Tutsi,

Det var ingen kompensasjon for "du er en Tutsi",

you're a Hutu, you might have killed my mother,

"Du er en Hutu," "du kan ha drept min mor",

you might have killed my father.

"Du kan ha drept min far."

They were just brought together in this kind of reconciliation,

De ble bare bragt sammen, i en slik forsoning,

and I find this remarkable.

for meg er det oppsiktsvekkende.

So when people ask me how I continue to cover war,

Så når jeg blir spurt hvordan jeg fortsetter å dekke krig,

and why I continue to do it,

og hvorfor jeg fortsetter å gjøre det,

this is why.

Det er grunnen.

When I go back to Syria, next week in fact,

Når jeg drar tilbake til Syria, faktisk i neste uke,

what I see is incredibly heroic people,

det jeg ser er utrolig modige mennesker,

some of them fighting for democracy,

noen sloss for demokrati,

for things we take for granted every single day.

for det vi tar for gitt hver eneste dag.

And that's pretty much why I do it.

Og det er i grove trekk hvorfor jeg gjør det.

In 2004, I had a little baby boy,

I 2004 fikk jeg en gutt,

and I call him my miracle child,

og jeg kaller ham mitt mirakelbarn,

because after seeing so much death

fordi etter å ha sett så mye død,

and destruction and chaos and darkness in my life,

ødeleggelse og kaos og mørke i mitt liv,

this ray of hope was born.

fikk jeg en stråle av håp, i form av en baby.

And I called him Luca, which means "The bringer of light,"

Og jeg kaller ham Luca, som betyr "den som bringer lys,"

because he does bring light to my life.

fordi han gir lys til mitt liv.

But I'm talking about him because when he was four months old,

Men jeg snakker om ham fordi da han var fire måneder gammel.

my foreign editor forced me to go back to Baghdad

tvang sjefen min meg tilbake til Baghdad,

where I had been reporting all throughout the Saddam regime

hvor jeg hadde rapportert gjennom Saddam regimet

and during the fall of Baghdad and afterwards,

og gjennom Bagdad's fall og etter,

and I remember getting on the plane in tears,

og jeg husker at jeg satt på flyet i tårer,

crying to be separated from my son,

gråt for å bli skilt fra min sønn,

and while I was there,

og mens jeg var der,

a quite famous Iraqi politician who was a friend of mine

en ganske berømt irakisk politiker, som var en venn av meg,

said to me, "What are you doing here?

sa til meg, "Hva gjør du her?"

Why aren't you home with Luca?"

"Hvorfor er du ikke hjemme med Luca?"

And I said, "Well, I have to see." It was 2004

Og jeg sa, "Jeg må se det." Det var i 2004

which was the beginning of the incredibly bloody time in Iraq,

som var starten på den utrolige blodige tiden i Irak,

"I have to see, I have to see what is happening here.

"Jeg må se hva som skjer her"

I have to report it."

"Jeg må fortelle om det."

And he said, "Go home,

Og han sa "Gå hjem,"

because if you miss his first tooth,

"fordi hvis du går glipp av den første tannen,

if you miss his first step, you'll never forgive yourself.

hvis du går glipp av hans første skritt vil du aldri tilgi deg selv."

But there will always be another war."

"Men det er alltid en ny krig."

And there, sadly, will always be wars.

Og, dessverre, så vil det alltid være krig.

And I am deluding myself if I think, as a journalist,

Og jeg bedrar meg selv, hvis jeg tror at som journalist,

as a reporter, as a writer,

som reporter, som skribent,

what I do can stop them. I can't.

at hva jeg gjør kan stoppe dem. Det kan jeg ikke.

I'm not Kofi Annan. He can't stop a war.

Jeg er ikke Kofi Annan. Og han kan ikke stoppe krig.

He tried to negotiate Syria and couldn't do it.

Han forsøkte å forhandle i Syria og klarte det ikke.

I'm not a U.N. conflict resolution person.

Jeg er ikke en konfliktløser fra FN.

I'm not even a humanitarian aid doctor,

Jeg er ikke engang en hjelpearbeider lege,

and I can't tell you the times of how helpless I've felt

og jeg kan ikke beskrive hvor hjelpeløs jeg har følt meg

to have people dying in front of me, and I couldn't save them.

å ha mennesker dø foran meg, og jeg kunne ikke redde dem.

All I am is a witness.

Jeg er bare et vitne.

My role is to bring a voice to people who are voiceless.

Min rolle er å gi stemme til de som ikke har en.

A colleague of mine described it as to shine a light

En kollega av meg beskrev det som å lyse et lys,

in the darkest corners of the world.

på jordas mørkeste steder.

And that's what I try to do.

Og det er hva jeg prøver å gjøre.

I'm not always successful,

Jeg lykkes ikke alltid,

and sometimes it's incredibly frustrating,

og noen ganger er det utrolig frustrerende,

because you feel like you're writing into a void,

fordi du føler at det du skriver blir glemt,

or you feel like no one cares.

eller at ingen bryr seg.

Who cares about Syria? Who cares about Bosnia?

Hvem bryr seg om Syria? Hvem bryr seg om Bosnia?

Who cares about the Congo,

Hvem bryr seg om Kongo,

the Ivory Coast, Liberia, Sierra Leone,

Elfenbenskysten, Liberia, Sierra Leone,

all of these strings of places that

alle disse sammenknyttede stedene som

I will remember for the rest of my life?

jeg kommer til å huske resten av mitt liv?

But my métier is to bear witness

Men mitt håndtverk er å være vitne

and that is the crux, the heart of the matter,

og det er kjernen, roten av det hele,

for us reporters who do this.

for oss reportere som gjør dette.

And all I can really do is hope,

Og alt jeg egentlig kan gjøre er å håpe,

not to policymakers or politicians,

ikke for de som skriver reglene, eller politikere,

because as much as I'd like to have faith

fordi så mye som jeg har lyst til å tro

that they read my words and do something,

at de leser mine ord og gjør noe,

I don't delude myself.

Så bedrar jeg ikke meg selv.

But what I do hope is that if you remember anything I said

Men det jeg håper er at hvis du husker noe av det jeg sa,

or any of my stories tomorrow morning over breakfast,

eller noen av historiene mine i morgen over frokost,

if you can remember the story of Sarajevo,

hvis du kan huske historien i Sarajevo,

or the story of Rwanda,

eller i Rwanda,

then I've done my job.

da har jeg gjort min jobb.

Thank you very much.

Takk skal dere ha.

(Applause)

(Applaus)