What we don't know about Europe's Muslim kids | Deeyah Khan

Translator: Crawford Hunt Reviewer: Joanna Pietrulewicz

Translator: Siv N. Runde Reviewer: Thomas Bedin

Da jeg var barn, visste jeg at jeg hadde superkrefter.

Det stemmer.

(latter)

Jeg tenkte at jeg var helt fantastisk, fordi jeg kunne forstå

When I was a child, I knew I had superpowers.

og gjenkjenne følelsene til de brune folka,

That's right.

slike som bestefaren min, en konservativ muslimsk fyr.

(Laughter)

I thought I was absolutely amazing because I could understand

Jeg kunne også forstå min afghanske mor, min pakistanske far,

and relate to the feelings of brown people,

like my grandfather, a conservative Muslim guy.

ikke så religiøs, men tilbakelent og ganske liberal.

And also, I could understand my Afghan mother, my Pakistani father,

Og jeg kunne selvfølgelig forstå

og gjenkjenne følelsene til de hvite folka.

not so religious but laid-back, fairly liberal.

De hvite nordmennene i landet mitt.

Dere vet, hvite, brune, uansett –

And of course, I could understand

and relate to the feelings of white people.

jeg var glad i dem alle sammen.

Jeg forstod dem alle,

The white Norwegians of my country.

selv om de ikke alltid forstod hverandre,

You know, white, brown, whatever --

så var de mitt folk.

I loved them all.

Men faren min var alltid veldig bekymret.

I understood them all,

Han sa alltid at selv med den beste utdannelsen,

even if they didn't always understand each other;

they were all my people.

ville jeg ikke få rettferdig behandling.

My father, though, was always really worried.

Jeg ville likevel møte diskriminering, ifølge ham.

He kept saying that even with the best education,

Og at den eneste muligheten å bli akseptert av hvite på

I was not going to get a fair shake.

ville være å bli berømt.

I would still face discrimination, according to him.

Husk nå at denne samtalen hadde han med meg da jeg var syv år.

And that the only way to be accepted by white people

Så mens jeg var syv år gammel sa han:

would be to become famous.

“Se nå, det må enten bli idrett, eller så må det bli musikk.”

Now, mind you, he had this conversation with me when I was seven years old.

Han kunne ingenting om idrett – velsigne ham – så det ble musikk.

So while I'm seven years old, he said,

Så da jeg var syv samlet han sammen alle lekene mine, alle dukkene,

"Look, so it's either got to be sports, or it's got to be music."

He didn't know anything about sports -- bless him -- so it was music.

og kastet alt sammen.

I bytte ga han meg et elendig lite Casio keyboard og –

So when I was seven years old, he gathered all my toys, all my dolls,

(Latter)

Ja. Og sangtimer.

and he threw them all away.

Han tvang meg rett og slett til å øve i timevis hver eneste dag.

In exchange he gave me a crappy little Casio keyboard and --

(Laughter)

Veldig tidlig fikk han meg også til å opptre for et større og større publikum.

Yeah. And singing lessons.

And he forced me, basically, to practice for hours and hours every single day.

Og merkelig nok ble jeg nesten et slags skoleeksempel

Very quickly, he also had me performing for larger and larger audiences,

på norsk multikulturalisme.

Jeg følte meg selvsagt stolt.

and bizarrely, I became almost a kind of poster child

For på denne tiden begynte de til og med i avisene

å skrive fine ting om brune mennesker,

for Norwegian multiculturalism.

så jeg kunne kjenne at superkraften min ble større.

I felt very proud, of course.

Because even the newspapers at this point

Så da jeg var 12 år gammel på vei hjem fra skolen,

were starting to write nice things about brown people,

tok jeg en liten omvei,

so I could feel that my superpower was growing.

for jeg ville kjøpe favorittgodteriet mitt som er salte føtter.

So when I was 12 years old, walking home from school,

Jeg vet det høres litt ekkelt ut,

I took a little detour

men jeg bare elsker dem.

Det er kort og godt noen små, salte lakrisbiter formet som føtter.

because I wanted to buy my favorite sweets called "salty feet."

I know they sound kind of awful,

Og nå som jeg sier det høyt, innser jeg hvor forferdelig det høres ut.

but I absolutely love them.

They're basically these little salty licorice bits in the shape of feet.

Men det får så være, jeg bare elsker dem.

And now that I say it out loud, I realize how terrible that sounds,

Så, på vei inn i butikken

stod det en voksen, hvit mann i døra og sperret veien for meg.

but be that as it may, I absolutely love them.

Så jeg prøvde å gå rundt ham, og idet jeg gjorde det stoppet han meg

So on my way into the store,

there was this grown white guy in the doorway blocking my way.

han stirret på meg,

So I tried to walk around him, and as I did that, he stopped me

så spyttet han meg i ansiktet og sa:

“Kom deg ut av veien

din lille svarte hore, din lille pakkishore,

and he was staring at me,

dra deg tilbake dit du kom fra.”

and he spit in my face, and he said,

"Get out of my way

Jeg ble fullstendig skrekkslagen.

you little black bitch, you little Paki bitch,

Jeg stirret på ham.

Jeg var for redd til å tørke vekk spyttet fra ansiktet,

go back home where you came from."

I was absolutely horrified.

selv mens det blandet seg med tårene mine.

Jeg husker at jeg så meg rundt, og håpte at når som helst nå,

I was staring at him.

I was too afraid to wipe the spit off my face,

så kommer en voksen og får denne mannen til å holde opp.

even as it was mixing with my tears.

Men i stedet skyndte folk seg videre forbi og lot som de ikke så meg.

I remember looking around, hoping that any minute now,

a grown-up is going to come and make this guy stop.

Jeg var veldig forvirret, for jeg tenkte, vel,

But instead, people kept hurrying past me and pretended not to see me.

“Mitt hvite folk, kom igjen! Hvor er de? Hva skjer?

I was very confused because I was thinking, well,

Hvorfor kommer de ikke og redder meg?”

Unødvendig å si, men jeg kjøpte ikke godteriet.

"My white people, come on! Where are they? What's going on?

Jeg bare løp hjem så fort jeg kunne.

How come they're not coming and rescuing me?"

Alt var fortsatt greit, tenkte jeg.

So, needless to say, I didn't buy the sweets.

Ettersom tiden gikk fikk jeg mer suksess,

I just ran home as fast as I could.

og begynte etter hvert å tiltrekke meg hets også fra brune mennesker.

Things were still OK, though, I thought.

As time went on, the more successful I became,

Noen menn i miljøet til foreldrene mine følte at det var uakseptabelt

I eventually started also attracting harassment from brown people.

og vanærende for en kvinne å være engasjert i musikk

Some men in my parent's community felt that it was unacceptable

og å være så synlig i media.

and dishonorable for a woman to be involved in music

Veldig fort begynte jeg å bli angrepet på mine egne konserter.

and to be so present in the media.

Jeg husker en konsert, jeg var på scenen, lente meg mot publikum

So very quickly, I was starting to become attacked at my own concerts.

og det siste jeg ser er et ungt, brunt ansikt,

I remember one of the concerts, I was onstage, I lean into the audience

og det neste jeg vet er at jeg får et eller annet stoff kastet i øynene.

Jeg husker at jeg ikke så ordentlig, og at øynene mine rant.

and the last thing I see is a young brown face,

and the next thing I know is some sort of chemical is thrown in my eyes

Likevel fortsatte jeg å synge.

Jeg ble spyttet i ansiktet på gata i Oslo, denne gang av brune menn.

and I remember I couldn't really see and my eyes were watering

De forsøkte til og med å kidnappe meg på et tidspunkt.

but I kept singing anyway.

I was spit in the face in the streets of Oslo, this time by brown men.

Dødstruslene var uendelige.

Jeg husker en eldre mann med skjegg stoppet meg på gata en gang

They even tried to kidnap me at one point.

og sa: “Grunnen til at jeg hater deg sånn,

er at du får døtrene våre til å tro

The death threats were endless.

at de kan gjøre hva de vil.”

I remember one older bearded guy stopped me in the street one time,

and he said, "The reason I hate you so much

En yngre mann advarte meg om å passe meg.

is because you make our daughters think

Han sa at musikk er u-islamsk og jobben til horer,

they can do whatever they want."

og hvis du fortsetter med dette skal du voldtas

A younger guy warned me to watch my back.

og magen din skjæres ut slik at det ikke blir født flere horer som deg.

He said music is un-Islamic and the job of whores,

and if you keep this up, you are going to be raped

Igjen, jeg var så forvirret.

Jeg kunne ikke forstå hva som skjedde.

and your stomach will be cut out so that another whore like you will not be born.

Begynner de brune folka mine å behandle meg sånn nå – hvorfor?

Again, I was so confused.

I stedet for å bygge bro mellom verdenene, de to verdenene,

I couldn't understand what was going on.

følte jeg at jeg falt mellom de to verdenene mine.

My brown people now starting to treat me like this -- how come?

Jeg antar at for meg var spytt kryptonitt.

Instead of bridging the worlds, the two worlds,

I felt like I was falling between my two worlds.

Så før jeg ble 17 år

var dødstruslene uendelige og trakasseringen konstant.

I suppose, for me, spit was kryptonite.

Det ble så ille at moren min på et tidspunkt kom og sa:

“Vi kan ikke beskytte deg lenger, vi kan ikke holde deg trygg lenger,

So by the time I was 17 years old,

the death threats were endless, and the harassment was constant.

så du blir nødt til å dra.”

It got so bad, at one point my mother sat me down and said,

Så jeg kjøpte en enveisbillett til London, jeg pakket kofferten og dro.

"Look, we can no longer protect you, we can no longer keep you safe,

so you're going to have to go."

Min største hjertesorg akkurat da var at ingen sa noe.

So I bought a one-way ticket to London, I packed my suitcase and I left.

Jeg hadde en veldig offisiell utreise fra Norge.

Mitt brune folk, mitt hvite folk – ingen sa noe.

My biggest heartbreak at that point was that nobody said anything.

Ingen sa: “Kom igjen, dette er galt.

I had a very public exit from Norway.

Støtt denne jenta, beskytt denne jenta, for hun er en av oss.”

My brown people, my white people -- nobody said anything.

Ingen sa det.

Nobody said, "Hold on, this is wrong.

I stedet følte jeg meg som – dere vet, på flyplassen,

Support this girl, protect this girl, because she is one of us."

på bagasjekarusellen har du alle de forskjellige koffertene

Nobody said that.

som går rundt og rundt,

det er alltid den ene kofferten som ligger igjen,

Instead, I felt like -- you know at the airport,

den som ingen vil ha, den som ingen kommer og tar.

on the baggage carousel you have these different suitcases

Sånn følte jeg meg.

going around and around,

Jeg hadde aldri følt meg så alene. Jeg hadde aldri følt meg så fortapt.

and there's always that one suitcase left at the end,

the one that nobody wants, the one that nobody comes to claim.

I London tok jeg etter hvert opp musikkarrieren min igjen.

I felt like that.

I'd never felt so alone. I'd never felt so lost.

Nytt sted, men dessverre den samme historien

So, after coming to London, I did eventually resume my music career.

Jeg husker en melding ble sendt meg der det stod at jeg skulle drepes,

at elver av blod skulle flyte,

Different place, but unfortunately the same old story.

og at jeg skulle voldtas mange ganger før jeg døde.

I remember a message sent to me saying that I was going to be killed

Til da, må jeg si,

and that rivers of blood were going to flow

hadde jeg blitt vant til å få slike meldinger,

men det som endret seg var at de nå begynte å true familien min.

and that I was going to be raped many times before I died.

By this point, I have to say,

I was actually getting used to messages like this,

Så igjen pakket jeg kofferten, forlot musikken og flyttet til USA.

but what became different was that now they started threatening my family.

Jeg hadde fått nok.

Jeg ville ikke ha noe å gjøre med dette lenger.

So once again, I packed my suitcase, I left music and I moved to the US.

Og jeg skulle i hvert fall ikke bli drept for noe

som ikke var min drøm engang – det var min fars valg.

I'd had enough.

I didn't want to have anything to do with this anymore.

Jeg gikk meg på en måte vill.

And I was certainly not going to be killed for something

that wasn't even my dream -- it was my father's choice.

Jeg gikk på en måte i stykker.

Men jeg bestemte at det jeg vil gjøre

er å bruke resten av hvor mange år jeg har igjen av livet

So I kind of got lost.

til å støtte unge mennesker

I kind of fell apart.

og prøve å være der på en eller annen måte,

But I decided that what I wanted to do

hvilken som helst måte jeg kunne.

is spend the next however many years of my life

Jeg begynte å jobbe som frivillig for forskjellige organisasjoner

supporting young people

som jobbet med unge muslimer innenfor Europa.

and to try to be there in some small way,

whatever way that I could.

I started volunteering for various organizations

Og til min overraskelse fant jeg ut at

that were working with young Muslims inside of Europe.

så mange av disse unge menneskene led og kjempet.

And, to my surprise, what I found was

De stod overfor så mange problemer med familiene og samfunnene deres,

so many of these young people were suffering and struggling.

som så ut til å bry seg mer om sin ære og sitt rykte

enn sine egne barns lykke og liv.

They were facing so many problems with their families and their communities

who seemed to care more about their honor and their reputation

Jeg begynte å føle at jeg kanskje ikke var så alene, kanskje jeg ikke var så rar.

than the happiness and the lives of their own kids.

Kanskje det er flere av mine folk der ute.

Tingen er, det de fleste ikke forstår

I started feeling like maybe I wasn't so alone, maybe I wasn't so weird.

er at så mange av oss som vokser opp i Europa

Maybe there are more of my people out there.

ikke har frihet til å være oss selv.

The thing is, what most people don't understand

Vi får ikke være slik vi er.

is that there are so many of us growing up in Europe

Vi har ikke frihet til å gifte oss

who are not free to be ourselves.

eller være i forhold med mennesker vi selv velger,

We're not allowed to be who we are.

selv ikke vår egen karriere.

We are not free to marry

Dette er normen i de sentrale muslimske delene av Europa.

or to be in relationships with people that we choose.

Vi er ikke fri selv i de frieste samfunn i verden.

We can't even pick our own career.

This is the norm in the Muslim heartlands of Europe.

Livene våre, drømmene våre, fremtiden vår tilhører ikke oss,

Even in the freest societies in the world, we're not free.

de tilhører foreldrene våre og deres miljø.

Jeg fant uendelig med historier om unge

Our lives, our dreams, our future does not belong to us,

som er tapt for oss alle,

it belongs to our parents and their community.

som er usynlige for oss alle,

I found endless stories of young people

men som lider, og de lider alene.

who are lost to all of us,

Barn vi mister til tvangsekteskap, æresrelatert vold og mishandling.

who are invisible to all of us

but who are suffering, and they are suffering alone.

Til slutt innså jeg, etter å ha jobbet i flere år med disse unge menneskene,

Kids we are losing to forced marriages, to honor-based violence and abuse.

at jeg ikke kan fortsette å flykte.

Jeg kan ikke bruke resten av livet på å være redd og gjemme meg,

Eventually, I realized after several years of working with these young people,

og at jeg faktisk blir nødt til å gjøre noe.

that I will not be able to keep running.

I can't spend the rest of my life being scared and hiding

Jeg innså også at min taushet, vår taushet

gjør at mishandling som dette får fortsette.

and that I'm actually going to have to do something.

Så jeg bestemte meg for å ta barndommens superkraft i bruk,

And I also realized that my silence, our silence,

allows abuse like this to continue.

ved å prøve å få folk på de ulike sidene av utfordringene til å forstå

So I decided that I wanted to put my childhood superpower to some use

hvordan det er å være ung og fastlåst mellom familien og landet sitt.

by trying to make people on the different sides of these issues understand

Så jeg begynte å lage filmer, jeg begynte å fortelle disse historiene.

what it's like to be a young person stuck between your family and your country.

Jeg ville også at folk skulle forstå de fatale konsekvensene av at vi

So I started making films, and I started telling these stories.

ikke tar disse problemene på alvor.

Den første filmen jeg laget handlet om Banaz.

And I also wanted people to understand the deadly consequences of us

Hun var en 17-årig kurdisk jente i London.

not taking these problems seriously.

So the first film I made was about Banaz.

Hun var lydig, hun gjorde alt foreldrene hennes ville.

Hun prøvde å gjøre alt riktig.

She was a 17-year-old Kurdish girl in London.

Hun giftet seg med en mann foreldrene valgte til henne,

She was obedient, she did whatever her parents wanted.

selv om han slo og voldtok henne hele tiden.

She tried to do everything right.

Og da hun prøvde å gå til familien sin for hjelp, sa de:

She married some guy that her parents chose for her,

“Vel, du må gå tilbake og være en bedre kone”.

even though he beat and raped her constantly.

For de ønsket ikke å hanskes med en skilt datter,

And when she tried to go to her family for help, they said,

for det ville selvfølgelig bringe skam på familien.

"Well, you got to go back and be a better wife."

Hun ble slått så hardt at hun blødde fra ørene.

Because they didn't want a divorced daughter on their hands

Da hun til slutt gikk, og hun fant en ung mann hun selv valgte

because, of course, that would bring dishonor on the family.

She was beaten so badly her ears would bleed,

og som hun forelsket seg i,

fant miljøet og familien ut av det

and when she finally left and she found a young man that she chose

og hun forsvant.

Hun ble funnet tre måneder senere.

and she fell in love with,

Hun hadde blitt stappet i en koffert og begravd under huset.

the community and the family found out

and she disappeared.

She was found three months later.

Hun hadde blitt kvalt, hun hadde blitt slått ihjel

She'd been stuffed into a suitcase and buried underneath the house.

av tre menn, tre fettere, på ordre av faren og onkelen sin.

She had been strangled, she had been beaten to death

Det som gjør Banaz’ historie enda mer tragisk

er at hun hadde gått til politiet i England fem ganger for å be om hjelp,

by three men, three cousins, on the orders of her father and uncle.

The added tragedy of Banaz's story

og sagt at hun kom til å bli drept av familien sin.

is that she had gone to the police in England five times asking for help,

Politiet trodde henne ikke, så de gjorde ingenting.

Og problemet med dette er

telling them that she was going to be killed by her family.

at ikke bare står så mange av våre barn overfor disse problemene

The police didn't believe her so they didn't do anything.

innenfor familiene sine og miljøet til familiene sine,

And the problem with this

men de møter også misforståelser

is that not only are so many of our kids facing these problems

within their families and within their families' communities,

og apati i landene de vokser opp i.

but they're also meeting misunderstandings

Når deres egen familie svikter dem, ser de til resten av oss.

and apathy in the countries that they grow up in.

Og når ikke vi forstår,

mister vi dem.

When their own families betray them, they look to the rest of us,

Så mens jeg lagde denne filmen var det flere som sa til meg:

“Vel, Deeyah, du vet, dette er bare kulturen deres,

and when we don't understand,

we lose them.

dette er bare det de folka gjør mot barna sine,

So while I was making this film, several people said to me,

og vi kan ikke hindre det.”

Jeg kan forsikre dere om at å bli myrdet ikke er min kultur.

"Well, Deeyah, you know, this is just their culture,

this is just what those people do to their kids

Skjønner dere?

and we can't really interfere."

Visst burde folk som ligner på meg,

unge kvinner som har en bakgrunn lik min,

I can assure you being murdered is not my culture.

være underlagt samme rettigheter, samme beskyttelse

You know?

And surely people who look like me,

som hvem som helst andre i landet vårt, hvorfor skulle de ikke?

young women who come from backgrounds like me,

should be subject to the same rights, the same protections

Så, til min neste film ville jeg prøve å forstå

as anybody else in our country, why not?

hvorfor noen av våre unge muslimske barn i Europa

tiltrekkes av ekstremisme og vold.

So, for my next film, I wanted to try and understand

Men med det temaet

innså jeg også at jeg ble nødt til å møte min største frykt:

why some of our young Muslim kids in Europe

are drawn to extremism and violence.

de brune mennene med skjegg.

But with that topic,

I also recognized that I was going to have to face my worst fear:

De samme mennene, eller menn som ligner

dem som har forfulgt meg mesteparten av livet.

the brown men with beards.

Menn jeg har fryktet mesteparten av livet.

The same men, or similar men,

Menn jeg også har mislikt sterkt

to the ones that have hounded me for most of my life.

i mange, mange år.

Så jeg brukte de neste to årene på å intervjue dømte terrorister,

Men that I've been afraid of most of my life.

Men that I've also deeply disliked,

jihadister og tidligere ekstremister.

for many, many years.

Noe jeg visste allerede, som allerede var veldig tydelig,

So I spent the next two years interviewing convicted terrorists,

var at religion, politikk, Europas bagasje fra kolonitiden,

jihadis and former extremists.

What I already knew, what was very obvious already,

og også den mislykkede vestlige utenrikspolitikken de siste år,

was that religion, politics, Europe's colonial baggage,

var alle en del av bildet.

Det jeg var mest interessert i å finne ut var:

also Western foreign policy failures of recent years,

hva er de menneskelige, hva er de personlige grunnene

til at noen av vår unge er mottakelige for grupperinger som dette?

were all a part of the picture.

But what I was more interested in finding out was what are the human,

Og det som virkelig overrasket meg var at jeg fant sårede mennesker.

what are the personal reasons

why some of our young people are susceptible to groups like this.

I stedet for monstrene jeg lette etter,

And what really surprised me was that I found wounded human beings.

som jeg håpte å finne –

ganske enkelt fordi det hadde vært veldig tilfredsstillende –

fant jeg ødelagte mennesker.

Instead of the monsters that I was looking for,

Akkurat som Banaz,

that I was hoping to find --

fant jeg ut at disse unge mennene var slitt i stykker

quite frankly because it would have been very satisfying --

av å forsøke å bygge bro over gapene

I found broken people.

mellom familiene sine og landet de var født i.

Just like Banaz,

I found that these young men were torn apart

Det jeg også fant ut var at ekstremistgrupper, terroristgrupper

from trying to bridge the gaps

between their families and the countries that they were born in.

utnytter disse følelsene som våre unge har

og kanaliserer det – kynisk – kanaliserer det mot vold.

And what I also learned is that extremist groups, terrorist groups

“Kom til oss,” sier de.

are taking advantage of these feelings of our young people

“Stå i mot begge sider, familien din og landet ditt,

and channeling that -- cynically -- channeling that toward violence.

for de avviser deg.

For familien din er deres ære viktigere enn deg,

"Come to us," they say.

"Reject both sides, your family and your country

og for landet ditt,

en ekte nordmann, brite eller franskmann vil alltid være hvit, men aldri du.”

because they reject you.

For your family, their honor is more important than you

and for your country,

De lover også unge de tingene som de ønsker seg så sterkt:

a real Norwegian, Brit or a French person will always be white and never you."

betydning, heltemot, en følelse av tilhørighet og mening,

They're also promising our young people the things that they crave:

et samfunn som elsker og aksepterer dem.

De får de maktesløse til å føle seg mektige.

significance, heroism, a sense of belonging and purpose,

De usynlige og stille blir endelig sett og hørt.

a community that loves and accepts them.

They make the powerless feel powerful.

Dette er det de gjør for våre unge.

The invisible and the silent are finally seen and heard.

Hvorfor gjør disse gruppene det for våre unge, og ikke vi?

This is what they're doing for our young people.

Tingen er,

jeg prøver ikke å rettferdiggjøre

Why are these groups doing this for our young people and not us?

eller unnskylde noe av volden.

The thing is,

Det jeg forsøker å si er at vi må forstå

I'm not trying to justify

hvorfor noen av våre unge tiltrekkes av dette.

or excuse any of the violence.

What I am trying to say is that we have to understand

Jeg vil også faktisk vise dere –

dette er barndomsbilder av noen av mennene i filmen.

why some of our young people are attracted to this.

Det som virkelig slo meg, er at så mange av dem –

I would like to also show you, actually --

these are childhood photos of some of the guys in the film.

jeg ville aldri tenkt dette –

men så mange av dem har fraværende eller voldelige fedre.

What really struck me is that so many of them --

Og flere av disse unge mennene

I never would have thought this --

endte opp med å finne omsorgsfulle og medfølende farsfigurer

but so many of them have absent or abusive fathers.

innenfor ekstremistgruppene.

And several of these young guys

Jeg fant også menn som var brutalisert av rasistisk vold,

ended up finding caring and compassionate father figures

men fant en måte å slutte og føle seg som ofre,

within these extremist groups.

ved å bli voldelige selv.

I also found men brutalized by racist violence,

Jeg fant faktisk noe, til min forskrekkelse, som jeg kjente igjen.

but who found a way to stop feeling like victims

Jeg fant de samme følelsene jeg følte som 17-åring da jeg flyktet fra Norge.

by becoming violent themselves.

In fact, I found something, to my horror, that I recognized.

Den samme forvirringen, den samme sorgen,

I found the same feelings that I felt as a 17-year-old as I fled from Norway.

den samme følelsen av å bli sviktet

The same confusion, the same sorrow,

og ikke høre til hos noen.

the same feeling of being betrayed

Den samme følelsen av å være på villspor og dratt mellom kulturer.

and not belonging to anyone.

Når det er sagt, valgte jeg ikke ødeleggelse,

jeg valgte å ta opp et kamera istedenfor et gevær.

The same feeling of being lost and torn between cultures.

Og grunnen til at jeg gjorde det, er superkraften min.

Having said that, I did not choose destruction,

Jeg kunne se at forståelse er svaret, istedenfor vold.

I chose to pick up a camera instead of a gun.

And the reason I did that is because of my superpower.

Det å se mennesker

med alle sine fortrinn og alle sine feil,

I could see that understanding is the answer, instead of violence.

istedenfor å fortsette karikaturene:

oss og dem, skurkene og ofrene.

Seeing human beings

with all their virtues and all their flaws

Jeg hadde endelig forsonet meg med det

at mine to kulturer ikke trengte å være på kollisjonskurs,

instead of continuing the caricatures:

the us and them, the villains and victims.

men ble i stedet et rom hvor jeg fant min egen stemme.

I'd also finally come to terms with the fact

Jeg følte ikke lenger at jeg måtte velge side,

that my two cultures didn't have to be on a collision course

men det tok meg mange, mange år.

but instead became a space where I found my own voice.

Det er så mange av våre unge i dag

I stopped feeling like I had to pick a side,

som kjemper med de samme problemene,

og de kjemper alene.

but this took me many, many years.

Og det etterlater dem som åpne sår.

There are so many of our young people today

who are struggling with these same issues,

Og for noen blir verdens syn på radikal islam

and they're struggling with this alone.

infeksjonen som gjør de åpne sårene betente.

And this leaves them open like wounds.

And for some, the worldview of radical Islam

Det er et afrikansk ordtak som sier:

becomes the infection that festers in these open wounds.

“Hvis de unge ikke innvies i landsbyen,

There's an African proverb that says,

vil de brenne den ned bare for å kjenne varmen.”

Jeg vil gjerne spørre –

"If the young are not initiated into the village,

muslimske foreldre og muslimske miljøer,

they will burn it down just to feel its warmth."

vil dere elske og ta vare på barna deres

uten å tvinge dem til å møte deres forventninger?

I would like to ask --

Kan dere velge dem istedenfor deres ære?

to Muslim parents and Muslim communities,

Kan dere forstå hvorfor de er så sinte og fremmedgjorte

will you love and care for your children

without forcing them to meet your expectations?

når dere setter deres ære før deres lykke?

Can you choose them instead of your honor?

Kan dere prøve å være en venn for barna,

Can you understand why they're so angry and alienated

slik at de kan stole på dere

og ønsker å dele opplevelsene sine med dere,

when you put your honor before their happiness?

heller enn å måtte søke det andre steder?

Can you try to be a friend to your child

Og til de av våre unge som fristes av ekstremisme,

so that they can trust you

and want to share with you their experiences,

rather than having to seek it somewhere else?

And to our young people tempted by extremism,

Kan du finne styrke til å stå imot de kyniske, gamle mennene

can you acknowledge that your rage is fueled by pain?

som vil bruke ditt blod til sin egen fordel?

Kan du finne en måte å leve på?

Will you find the strength to resist those cynical old men

Ser du at den søteste hevnen

who want to use your blood for their own profits?

er at du lever et lykkelig, fullverdig og fritt liv?

Can you find a way to live?

Et liv definert av deg og ingen andre.

Can you see that the sweetest revenge

Hvorfor vil du bli enda et dødt muslimsk barn?

is for you to live a happy, full and free life?

Og for alle oss andre, når skal vi begynne å høre på våre unge?

A life defined by you and nobody else.

Why do you want to become just another dead Muslim kid?

Hvordan kan vi støtte dem

i å snu smerten til noe mer konstruktivt?

And for the rest of us, when will we start listening to our young people?

De tror vi ikke liker dem.

De tror vi ikke bryr oss om hva som skjer med dem.

How can we support them

in redirecting their pain into something more constructive?

De tror vi ikke aksepterer dem.

Kan vi finne en måte som gjør at de føler noe annet?

They think we don't like them.

They think we don't care what happens to them.

Hva er det som trengs for at vi ser og legger merke til dem

They think we don't accept them.

før de enten blir ofre eller utøvere av vold?

Can we find a way to make them feel differently?

Kan vi få oss til å bry oss om dem og se dem som våre egne?

What will it take for us to see them and notice them

before they become either the victims or the perpetrators of violence?

Og ikke bare bli opprørte når voldsofrene ligner oss selv?

Can we make ourselves care about them and consider them to be our own?

Kan vi finne en måte å avvise hatet og lege skillene mellom oss?

And not just be outraged when the victims of violence look like ourselves?

Det vi ikke har råd til er å gi opp hverandre eller barna våre,

Can we find a way to reject hatred and heal the divisions between us?

selv om de har gitt opp oss.

Vi står alle i dette sammen.

The thing is we cannot afford to give up on each other or on our kids,

Og i det lange løp vil ikke hevn og vold fungere mot ekstremister.

even if they've given up on us.

We are all in this together.

Terrorister vil at vi skal gjemme oss av frykt i husene våre,

And in the long term, revenge and violence will not work against extremists.

lukke dørene og hjertene våre.

De vi at vi skal få flere sår i samfunnene våre,

Terrorists want us to huddle in our houses in fear,

slik at de kan infisere enda bredere.

closing our doors and our hearts.

De vil at vi skal bli som dem:

They want us to tear open more wounds in our societies

intolerante, hatske og grusomme.

so that they can use them to spread their infection more widely.

Dagen etter angrepene i Paris

They want us to become like them:

sendte en venn av meg dette bildet av datteren sin.

intolerant, hateful and cruel.

Det er en hvit jente og en arabisk jente.

The day after the Paris attacks,

De er bestevenner.

a friend of mine sent this photo of her daughter.

Dette bildet er som kryptonitt for ekstremister.

This is a white girl and an Arab girl.

Disse to små jentene med superkreftene sine

They're best friends.

This image is the kryptonite for extremists.

viser veien framover

mot et samfunn som vi må bygge sammen.

These two little girls with their superpowers

Et samfunn som inkluderer og støtter,

are showing the way forward

towards a society that we need to build together,

heller enn å avvise våre barn .

a society that includes and supports,

Takk for at dere hørte på.

(Applaus)

rather than rejects our kids.

Thank you for listening.

(Applause)