Can other animals understand death? - Barbara J. King

Translator: Hanne-Sofie Akselsen Frantzen Reviewer: Thomas Bedin

In 2018, an orca called Tahlequah gave birth.

I 2018 fødte spekkhoggaren Tahlequah.

But her daughter died within an hour.

Men dottera hennar døydde innan ein time var gått.

Tahlequah, however, didn’t leave her body.

Tahlequah, derimot, forlet ikkje kroppen hennar.

And over the next 17 days and 1,600 kilometers,

Og dei neste 17 dagane, og 1600 km,

she kept it afloat atop her own,

heldt ho han flytande oppå sin eigen,

diving to retrieve the body whenever it slipped away,

ho dykka for å hente att kroppen kvar gong han glei av,

even after it began deteriorating.

sjølv etter at han begynte å gå i oppløysing.

By altering her feeding and travel patterns,

Ved å endre ete- og reisemønstera sine,

Tahlequah’s behavior was certainly unusual.

var Tahlequah si framferd verkeleg uvanleg.

But was she mourning— or just confused?

Men sørga ho – eller var ho berre forvirra?

Do non-human animals grieve?

Sørger ikkje-menneskelege dyr?

This question is tricky.

Dette spørsmålet er kinkig.

In 1871, Charles Darwin argued that other animals

Charles Darwin argumenterte i 1871 med at andre dyr

experience a wide range of emotions, including grief.

opplever eit stort spekter av kjensler, sorg inkludert.

But, especially in the absence of a dependable bridge

Men særleg i fråveret av ei påliteleg bru,

between our minds and theirs,

mellom deira sinn og våre,

many scientists have long been wary

har mange vitskapsfolk lenge vore varsame med,

of projecting human emotions onto other animals.

å projisere menneskelege kjensler over i andre dyr.

It’s also been thought that they might display irregular behaviors after a death

Ein har også tenkt seg at dei kan framvise avvikande oppførsel etter eit dødsfall,

for other adaptive reasons.

av andre, adapterande grunner.

And, for a while, the paradigm was that humans were exceptional:

Og etter ei stund, var paradigmet at menneska er eineståande –

other animals were reacting and surviving,

mens andre dyr berre reagerte og overlevde,

while we alone were thinking and feeling.

var det berre vi som tenkte og opplevde å ha kjensler.

This conception was increasingly challenged during the 20th century.

Dette konseptet vart stadig meir utfordra på 1900-tallet.

In 1985, for example, a gorilla called Koko,

Til dømes i 1985, då ein gorilla kalt Koko –

who'd been trained to use some signs from American Sign Language,

som hadde vorte lært opp til å bruke nokre teikn frå amerikansk teiknspråk,

was told that her kitten companion had died.

vart fortald at selskapskattungen hennar hadde døydd.

She made distress calls, and several weeks later,

Ho ropte ut i nød, og fleire veker etter,

looking at a photo of another kitten signed “cry,” “sad,” and “frown.”

då ho såg på eit bilete av ein anna kattunge,

viste teikna for “gråt”, “trist” og “rynke panna”.

Now there’s a growing pool of data and observations

No er det ei veksande mengde data og observasjonar,

suggesting that some animals, including mammals and birds,

som tyder på at nokre dyr, mellom anna pattedyr og fuglar,

might experience what we call grief.

kan oppleve det vi kallar sorg.

In 2003, Eleanor, an elephant matriarch, collapsed.

I 2003 kollapsa elefantmatriarken Eleanor.

Within minutes, another matriarch called Grace neared and helped Eleanor stand,

Berre minutt etter kom ein anna matriark, kalt Grace, og hjalp Eleanor på føtene,

only for her to fall again.

men ho berre fall igjen.

Grace vocalized, stayed by Eleanor’s side, and tried pushing her back up.

Grace laga lydar, vart verande hjå henne, og prøvde å dytte henne opp att.

When Eleanor died, a female named Maui approached,

Då Eleanor døydde, kom hoelefanten Maui,

positioned herself over Eleanor’s body, and rocked back and forth.

stilte seg over Eleanor sin kropp, og gynga att og fram.

Over the course of one week,

I løpet av ei veke,

elephants from five different families visited Eleanor’s body.

kom det elefantar frå fem ulike familiar og besøkte Eleanor sin kropp.

On separate occasions,

No og då,

elephants have been observed carrying the remains of family members,

har elefantar vorte observerte medan dei bar på levningane av familiemedlemmer,

including jawbones and tusks.

kjevebein og støttenner inkludert.

In 2010, a giraffe was born with a deformed foot and had trouble walking.

I 2010 vart ein sjiraff født med ein vanskapt fot, så han sleit med å gå.

The calf lived just four weeks.

Kalven levde i berre fire veker.

On the day the calf died, 22 other females and four juveniles

Dagen kalven døydde, kom 22 andre hoer og fire ungdomar,

closely attended and occasionally nuzzled the body.

som såg nøye etter, og no og då pressa dei snuten mot kroppen.

On the third morning, the mother was alone and still not eating,

Den tredje morgonen var mora aleine og åt framleis ikkje,

which giraffes usually do constantly.

noko sjiraffar vanlegvis gjer heile tida.

Instead, she stayed by her dead calf, even after hyenas ate away at the body.

I staden vart ho verande hjå den døde kalven sin,

sjølv etter at hyenar tok til å ete av han.

Scientists have also begun quantitatively assessing other animals’

Forskarar har også starta med å kvantitativt vurdere –

andre dyr sine reaksjonar på døden.

responses to death.

In 2006, researchers analyzed baboon fecal samples for glucocorticoids,

I 2006 analyserte forskarar bavian- avføringsprøver for glukokortikoider,

stress hormones that spike when humans are bereaved.

stresshormonar, som auker hos folk som er etterlatne etter dødsfall.

They compared the samples from females who had lost a close relative

Dei samanlikna prøvene frå hoer som hadde mista ein nær slektning,

in a predator attack with those who hadn’t.

i eit rovdyrangrep, med dei som ikkje hadde det.

And they found that the glucocorticoid levels of baboons who had

Og dei fann ut at nivåa av glukokortikoid hos bavianane som hadde opplevd dette,

were significantly higher the month following the death.

var signifikant høgare i månaden etter dødsfallet.

Those baboons then increased their grooming behavior

Desse bavianane auka så stelleåtferda si,

and the number of their grooming partners,

og talet på stellepartnarane sine,

broadening and strengthening their social networks.

noko som utvida og styrka dei sosiale nettverka deira.

Within two months, their glucocorticoid levels returned to the baseline.

Innan to månader, var nivåane av glukokortikoider attende på grunnlinja.

Researchers have also observed primate mothers engaging in apparently

Forskarar har òg observert primatmødrer som har utført –

contradictory behaviors while carrying their dead children.

sjølvmotsigande atferd medan dei bar på dei døde barna sine.

Like switching between cannibalizing or dragging their child’s corpse

Som skiftande mellom kannibalisering eller å drasse på ungen deira sitt lik,

and carefully carrying or grooming it,

og å varsamt bere eller stelle det,

suggesting that the mothers were experiencing conflicting impulses

noko som seier at mødrene opplevde motstridande impulsar,

towards the bodies.

mot dei døde kroppane.

Our current understanding of the emotional landscapes

Den noverande forståinga vår av dei kjenslemessige landskapa –

of other animals is severely limited.

hos andre dyr er alvorleg avgrensa.

To get a better grasp on mourning in the animal kingdom,

For å betre kunne fatte sorg i dyreriket,

we need a lot more research.

treng vi mykje meir forskning.

But where does this leave us for now?

Men kvar står vi no?

Conversations around whether non-human animals experience emotions, like grief,

Samtalar rundt det om ikkje-menneskelege dyr opplever kjensler som sorg,

can be emotional,

kan vere kjenslesame,

in part because their outcomes have very real implications—

dels fordi utfalla deira får verkeleg særs ekte følgjer –

like determining if orcas should be isolated and kept in captivity,

som det å avgjere om spekkhoggarar bør vere isolerte og haldne i fangenskap,

or whether dairy cows should be separated from their newborn calves.

eller om mjølkekyr bør verte separerte frå dei nyfødde kalvane sine.

Until we do have more data on the subject,

Før vi veit meir om dette emnet –

should we treat non-human animals like they may have the capacity to grieve?

bør vi handtere ikkje-menneskelege dyr som om dei har moglegheit til å sørge?

Or assume they don’t?

Eller gå ut frå at dei ikkje har det?

Which belief could cause more harm?

Kva for ei tru kan gjere meir skade?