What really caused the Irish Potato Famine - Stephanie Honchell Smith

Translator: Hanne-Sofie Akselsen Frantzen Reviewer: Mari Eig

In the fall of 1845, the bright green leaves of potato plants

Hausten 1845 var landsbygda i Irland pryda av grøne potetplanteblad.

dotted the Irish countryside.

For over 200 years, the South American vegetable had thrived

I meir enn 200 år hadde den søramerikanske grønsaka trivdes

in Ireland’s rough terrain and unpredictable weather.

i Irland sitt ugjestmilde terreng og uforutsigbare vêr.

Packed with carbohydrates, vitamins, and minerals,

Fullpakka med karbohydrat, vitamin og mineral –

the potato was a remarkably nutrient-rich crop

gav poteten framifrå, næringsrike avlingar

som gjorde det enklare for mindre velståande familiar

that made it easy for less wealthy families to maintain a balanced diet.

å oppretthalde eit balansert kosthald.

By the mid-19th century, potatoes had supplanted other staple foods.

På midten av 1800-talet hadde poteten erstatta andre basisvarer.

And since British mandates ensured Ireland’s more valuable

Fordi britisk lovgiving sørga for at Irland sine meir verdifulle

agricultural products were exported,

jordbruksprodukt vart eksporterte,

roughly half the country’s 8.5 million residents

levde om lag halvparten av landet sine 8,5 millionar innbyggarar

lived almost entirely on potatoes.

så godt som berre av potet.

But when harvesting began in 1845,

Men då innhaustinga tok til i 1845, –

farmers found their potatoes blackened and shriveled.

såg bønder at potetane deira var blitt svarte og innskrumpa.

Those who ate them suffered severe stomach cramps and even death.

Dei som åt av dei fekk alvorlege magesmerter og nokre døydde til og med.

Today, we know the culprit was Phytophthora infestans—

I dag veit vi at den skuldige var Phytophtora infestans, potettørråte –

a fungus that flourished in the season’s unusually damp weather.

ein sopp som blomstra opp i det uvanleg fuktige vêret det året.

But at the time it was simply called “the blight.”

Men på den tida kalla dei det rett og slett berre for ”sjuka”.

The fungus likely originated in the Americas,

Soppen kom sannsynleg frå Amerika, –

traveling across the Atlantic on ships.

og følgde med over Atlanterhavet ombord i skip.

And while it destroyed potato harvests across Europe,

Medan han øydela potetavlingar over heile Europa,

wealthier countries— then as today— generally fared better,

klarte dei rikare landa seg generelt betre – då som no –

as they had more resources to draw on.

fordi dei hadde fleire ressursar å ty til.

Meanwhile, the southern and western regions of Ireland

Dei sørlege og vestlege delane av Irland –

were already impoverished and entirely dependent on the single crop,

var derimot allereie utarma og totalt avhengige av den eine avlinga,

making them disproportionately vulnerable.

noko som gjorde dei uforholdsmessig sårbare.

The impacts of food insecurity are often most severe at the poverty line.

Konsekvensane av manglande mattryggleik

vert ofte mest alvorlege ved fattigdomsgrensa.

But while the failed harvest created a class crisis,

Men medan den sviktande avlinga skapte ei klassekrise,

the government's response turned it into a national catastrophe.

forvandla styresmaktene sin respons den til ein nasjonal katastrofe.

For centuries, Ireland had been under varying degrees of English control,

I hundreår etter hundreår låg Irland under ulike grader av Engelsk kontroll,

and by 1845, it was part of the United Kingdom

og i 1845 var landet ein del av Storbritannia –

with its government based in London.

med styresmakter sittande i London.

During the famine’s first year,

I hungersnøden sitt første år –

this distant ruling body imported corn from North America

importerte makthavarane, som sat langt unna, mais frå nordamerika –

and offered the Irish employment on public works projects.

og baud irane arbeid i offentlege sysselsetjingsprosjekt.

But this relief only caused more problems.

Men denne hjelpa forårsaka berre fleire problem.

Imported food was poorly distributed and offered insufficient nutrition,

Den importerte maten vart mangelfullt fordelt, og var ikkje næringsrik nok,

making the previously healthy population more vulnerable to disease,

noko som gjorde den tidlegare friske befolkninga meir sjukdomsutsett,

and increasing maternal and child mortality.

og førte til ei auka dødelegheit hjå mødre og barn.

Worse still, the British continued to export Ireland’s grain and livestock.

Endå verre haldt britane fram med å eksportere kornet og buskapen frå Irland.

Meanwhile, the public works projects required lengthy shifts

I mellomtida krevde den offentlege sysselsetjinga lange skift med

of grueling manual labour and were far from where most workers lived.

utmattande fysisk arbeid, oftast langt unna der dei fleste arbeidarane budde.

For example, just one of countless tragic incidences is the story of Thomas Malone,

Eit døme på ei av dei tallause tragiske hendingane er historia om Thomas Malone,

who walked 18 kilometers roundtrip to work every day.

som gjekk 18 km fram og attende til arbeid kvar dag.

One night, exhausted and starving,

Ein kveld, utsliten og utsulta,

he collapsed and died just before reaching home,

kollapsa han og døydde rett før han var heime,

leaving behind his wife and six children.

og etterlet seg kone og seks barn.

Despite the year’s countless tragedies, many families managed to scrape by.

Trass dei tallause tragediene i dei åra, klarte mange familiar seg på eit vis.

But in 1846, the damp weather returned and the blight worsened,

Men i 1846 kom det fuktige vêret attende.

Potetsjuka vart verre og verka inn på 75% av den irske potetavlinga.

impacting 75% of Ireland's potato yield.

British relief efforts diminished substantially in the famine’s second year.

I hungersnøden sitt andre år minka britane si nødhjelp kraftig.

And while international aid helped save lives,

Medan internasjonal bistand hjalp med å redde liv,

the overall need was enormous.

var behovet for hjelp enormt.

As the crisis wore on, the government limited who was eligible for relief

Etter som krisa skreid fram, innskrenka styresmaktene kven som kunne få hjelp,

and tasked Ireland with funding the relief efforts themselves

og bad Irland om sjølve å finansiere nødhjelpa –

by increasing local taxes.

ved å auke dei lokale skattane.

Most modern historians view these disastrous policies

Dei fleste moderne historikarar ser på denne katastrofale politikken

as stemming from a mix of toxic religious ideology,

å skuldast ei blanding av giftig religiøs ideologi,

laissez-faire economic policies, and political infighting.

laissez-faire-økonomiske retningslinjer og politisk nærkamp.

British news sources callously depicted the Irish

Britiske nyhendekjelder teikna ukjensleg eit bilete av irane –

as lazy, simple-minded alcoholics,

som nokre late, einfaldige alkoholikarar,

and some London decision-makers believed the famine was God’s punishment

og nokre av dei som bestemde i London meinte at hungersnøden var Gud sin straff

for these sinful behaviors.

for denne syndefulle framferda.

Other government officials purposefully blocked efforts

Andre embetsfolk saboterte med vilje forsøk på

to provide meaningful relief due to internal political rivalries.

å gi meiningsfull hjelp, på grunn av internasjonal politisk rivalisering.

As with famines and food insecurity today,

Slik det er med hungersnød og manglande mattryggleik i dag,

it wasn't a lack of resources preventing the British from aiding Ireland,

så var det ikkje mangel på ressursar som hindra britane i å hjelpe Irland,

but rather a lack of political will.

men heller mangel på politisk vilje.

Seven years after the blight began,

Sju år etter at potetsjuka tok til,

Ireland’s weather patterns returned to normal

vende vêrmønstera i Irland om til normalen,

and the potato crop finally stabilised.

og potetavlinga vart til sist stabil.

But over 1 million people had perished from starvation,

Men over 1 million menneske var døde av svolt,

malnutrition, and disease.

underernæring og sjukdom.

Between 1 and 2 million more fled the country,

Mellom 1 og 2 million fleire rømde frå landet,

beginning a trend that dropped Ireland’s population to half its pre-famine levels

og starta ein trend som halverte Irland si befolkning

frå nivåa før hungersnauden innan 1920-talet.

by the 1920s.

Today, climate change is making extreme weather more common and sustained,

I dag vert ekstremvêr vanlegare og vedvarande som følgje av klimaendringar –

leading countless agricultural communities to face similar struggles.

og fører til at tallause jordbrukssamfunn må handsame liknande kampar.

Nett som i Irland, er det bønder som lever på små marginar –

Just as in Ireland, farmers living on the margins

are increasingly facing starvation, malnutrition, and disease

som i aukande grad må trasse svolt, underernæring og sjukdom –

due to global weather patterns for which they bear little responsibility.

som følgjer av globale vërmønster som dei ikkje er ansvarlege for.

But history doesn’t have to repeat itself if governments and institutions

Men historia må ikkje gjenta seg om styresmakter og stiftelsar

can provide the kind of aid these regions need:

kan sørgje for den hjelpa som desse områda treng:

relief efforts that are coordinated and ongoing,

velorganisert nødhjelp, og vidare –

provide sufficient nutrition to prevent disease,

sørgje for tilstrekkeleg næring for å forhindre sjukdom,

and are offered with compassion rather than judgment.

og at dette vert tilbydd med omsorg heller enn fordømming.